​Collegium Philosophorum

Av Fr. Albinus

De fleste mennesker stiller seg en dag spørsmålet: Hvor går min vei?

 

– På den ene side: Hva vil jeg bli? På den annen side: Hva kan jeg bli?

 

Avhengig av ens evner, er nesten alle i stand til å yte ekstraordinært når viljen settes inn. Vår fysikk tillater en usedvanlig tilpasning, vår psyke muliggjør vekst i mange retninger. Med utholdenhet og ubøyelig mot kan mye la seg oppnå…

 

Men vi mennesker gir oss ofte hen til ønsker og illusjoner. Det som ennå ikke er oppnådd, lokker gjerne. Men spør deg nå: Er oppnåelsen av drømmebilder faktisk verdt strevet? Er vi virkelig lykkelige, bedre mennesker om vi har slitt og strevet et langt liv for å gjøre våre ønsker til virkelighet; eller er vi bare blitt offer for illusjoner?

 

Ganske visst, vi ønsker fremgang, fred og glede. Vi vil ha liv og kjærlighet. Det finnes uansett nok ubehageligheter i livet. Men det må likevel være noe mer enn å spise, sove og elske.

 

Som av naturnødvendighet kommer spørsmålet: Hvorfor er jeg her? Hva er min bestemmelse?

 

I religiøse overleveringer heter det at mennesket er skapt i Guds bilde. Dette kun som eksempel. Egentlig betyr det at mennesket i første omgang bare er en stedfortreder for hva det skal bli. Det er gitt en mulighet til å bli noe mer og det er dets skjebne å leve opp til denne muligheten.

 

Men hvordan skal mennesket vurdere hva som er dets egentlige kall?

 

Fra alle leire blir vi fortalt: Du må gå den ene eller andre veien! Mange av dem kan synes fullstendig motsetningfulle. Ofte ligger det bare massiv forretningsinteresser bak - om ikke rett og slett bedrag. Mennesker blir manøvrert til avhengighetsforhold og utnyttet av store og, som man sier, ”anerkjente” grupperinger.

 

Skal dette være menneskets bestemmelse? Det er ingen vekst, men heller en forflatning.

 

Det finnes hundrevis av systemer som underviser i fysiske øvelser og manuelle ferdigheter. Østens folk dyrker en rekke disipliner hvor yogiens vei nok er mest kjent. Også i Vesten er det blitt innført ulike yoga praksiser. Her handler det sjelden om ren yoga. Ofte blir den søkende ledet mot en form for stillhet gjennom avspenningsøvelser, uten dermed å komme frem til virkelig lys. Den egentlige og ekte yoga går mye dypere og stopper ikke med gymnastiske øvelser og visse åndelige forestillinger om fred og kjærlighet.

 

Ekte yogadisiplin er uhørt hardt arbeid! Den er det mest skjerpede nærvær i nuet til tross for fornektelse av verdslige funksjoner. Den er også en vei gjennom Ild og esoterisk død – akkurat som i vår innvielsetradisjon. Rett forstått er yogiens vei, i relasjon til oss vestlige mennesker, mye hardere enn mang en annen tradisjonell vestlig sti. Særlig fordi vestlige mennesker sjelden innehar de legemlige, arketypiske, psykologiske og esoteriske forutsetninger - eller kan leve som indere. Noen av disse tradisjonene er heller ikke harmløse, selv om enkle asana-øvelser synes ganske godlynte og direkte sunne.

 

For det kroppslige domenet er uansett det meste i orden; men hva med de andre domenene? Blir vi bedre mennesker her?

 

Også innen utvikling av psykiske evner finnes det mange retninger og kurs som byr seg frem. Her må man skjelne nøye for å se hva som ligger bak. Om det så dreier seg om en stor eller liten gruppering må vi spørre: Hvor fører dette?

 

Åndelig frihet er en stor gave betrodd mennesket. Blir denne gaven begrenset settes du i et dogmatisk bur, eller gjøres fullstendig slavebundet selv om du loves utvikling av storslåtte evner. Innebærer det virkelig en vekst for mennesket å utvikle paranormale ferdigheter? Bare for å nevne noen eksempler: Mediumisme, magnetisme eller tilsynelatende magiske talenter. Er det vår oppgave ”å flytte på skyer”?

 

Her kan vi nevne en legende tilskrevet Buddha: Da Buddha kom til en stor elv ble han møtt av en yogi som fortalte begeistret: ”Mester! 20 år har jeg øvet og nå kan jeg gå på vannet!” Hvorpå Buddha svarte: ”Du stakkars mann! Hadde det ikke vært enklere å gi ferjemannen en rupi?” 

 

Ganske riktig, det er mulig å utvikle paranormale evner. Men er dette menneskets bestemmelse? Blir man bedre av det? Kommer man nærmere seg selv? Fører det til de Elysiske Enger?

 

Riktignok finnes det en rekke religioner som etterstreber en bedre tilværelse og omvendelse mot det guddommelige for sine troende. Vi skal ikke kritisere dette. De som føler dragning og tilhørighet til det, må ikke hindres. Men du bør ha klart for deg at ethvert dogme - enhver ensidig binding - tar bort en del av din åndelige frihet. En stor del av våre gudshus tilskriver ikke mennesket noen del av det åndelige. Ifølge deres dogmer består det kun av legeme og sjel.

 

Vi må spørre oss: Blir ikke mennesket da berøvet en del av dets potensiale, om det tillater seg å tro på den slags? 

 

Våre muligheter strekker seg lang utover fysiske og psykiske domener!

 

Her kommer mennesket i berøring med et større rike som vi kaller åndelig. Dette er det transhumane domenet; det transcendentale. Setter du deg i kontakt med denne forutgitte væren, som strekker seg inn i det transhumane (for her ligger vår mulighet), da blir også en åndelig forbindelse merkbar for deg.

 

Mennesket vokser således inn i en ny bevissthetsform: Det vokser stadig videre inn i en ny livsopplevelse, inn i erkjennelsen av å stå på en ny måte i tilværelsens felt.

 

Denne bevissthetsforvandling skjer ikke over natten. Det er en langsom tilblivelse, noe man vokser inn i. Det begynner med at du bestemmer deg for å vandre den vei som er forutgitt - den som fører til egentlig menneskelighet.

 

I denne avgjørelsen ser vi vår oppgave.

 

Hva som er nødvendig er en forvandling! En eksistensforhøyelse og gjenfødsel. Mennesket må overvinne seg selv og gi seg hen til dette. Det må fullføre denne forvandling, hvis eksakte utfall det ikke kan kjenne forut.

 

Resultatet er grunnlagt i opplevelsen og kan dermed ikke bestemmes med vitenskapelig presisjon; det kan ikke beregnes, ikke analyseres. Det kan til nød anes.

 

Og heri ligger noe som vi kan kalle det vågestykket som kjennetegner mennesket.

 

Enhver søker som banker på vår esoteriske dør må være klar over at man nå, dypt i ens indre, virkelig begår et vågestykke. Fordi man betrer en vei man egentlig ikke kjenner.

 

Også våre erfarne Søstre og Brødre må være klar over at i det øyeblikk de veileder en ny søker langs sin nye vei, ikke bare begår et vågestykke, men også at de bevisst tar på seg det ansvar som ligger i å støtte denne søkende på veien.

 

Det er lett å si: Vend deg mot det åndelige! Hva er det åndelige riket?

 

Hvor er DET - eller Den ENE?

 

Vi vet at Det Ene er overalt og at vi alltid befinner oss innen Den Enes åndedrag. Den logiske følge av dette er at Enheten, som Broder Plotinus kalte det Guddommelige, ikke behøver noe tempel, gudstjeneste eller bønner. Det Ene er i seg selv Alt. Altet behøver ingen fullkommengjørelse, ingen tjeneste.

 

Men vi mennesker, vi som lever i Den Enes åndedrag, vi behøver dennes lys og kraft. Vi kommer fra den guddommelige opprinnelse og har mottatt vårt liv fra dette opphav. Tross all annen betraktning er vi en del av den.

 

Vi har fått en stor, men dog betinget, frihet.

 

Vi kom til denne verden med et oppdrag – enhver på sitt vis, enhver med sitt bestemte mål. Det er som om vi er blitt plassert på en uopplyst gate for å gå mot et fjernt veiledende fyrtårn. Gaten er bred. Selv enger og marker på hver vår side synes gangbare. Vi har frihet til å avledes til venstre eller høyre side av veien, samt endog over markene.

 

Det retningsvisende lyset endres eller berøres ikke av vår vandring. Det forblir det samme om vi tar omveier eller går bakover. Vi er fri til å gå hvor vi vil. Om vi går feil er det som regel fordi vi ikke tar hensyn til lyset.

 

Man kan innvende at lyset ikke alltid, ja, til og med sjelden, er synlig, og at vi tross all god vilje, tross alle bestrebelser, havner i grøfter og tornekratt. Iblant er sikkert grøfter og tornekratt nyttige erfaringer for oss - kanskje til og med vår lykke, selv om dette først blir åpenbart mye senere.

 

Men på den annen side må du likevel spørre: Har jeg virkelig forsøkt av alle krefter å erfare og erkjenne lyset, for så å legge min vei deretter?

 

Mange vil vel si: "Jeg har søkt, jeg har bedt, jeg har prøvd alle muligheter. Men det guddommelige lys som skal være overalt, det har ikke vist seg for meg. Og hvordan skal jeg da erfare lyset om det er overalt og likevel ikke skiller seg tydelig ut? Hvor er nå strengt tatt Den Ene? Om jeg er i Dens åndedrag, så vet vel den likevel alt og vil påvirke alt jeg vederfares?"

 

Her havner argumentasjonen i et kretsløp, hvor det tilsynelatende kun finnes en forutbestemt og uforanderlig skjebne. Er det slik?

 

Vi har tross alt mottatt, slik vi har fått forelagt, en stor porsjon frihet. Vi kan vende oss mot Den Ene for å erfare DEN, for å motta mer kraft og lys for å finne klar retning til vår oppgave. Eller vi kan forbli i likegyldighet. Eller også bestride alt.

 

Igjen kommer innvendingen: Den bryr seg ikke om oss! Eksisterer DET i det hele tatt?

 

Det finnes en analogi som riktignok ikke nøyaktig tilsvarer vårt problem, men som antyder noe vesentlig: Vår gnist lever i vårt legeme. Vi bærer det med en slik selvfølgelighet at vi ikke er det fullstendig bevisst, unntatt om en del av det gjør direkte vondt.

 

Men dersom du eksempelvis fokuserer din bevissthet på fingertuppene, da vil du innen kort tid kunne merke kribling og pulsering. Vår forsettlige orientering har utløst en reaksjon på en måte som vi normalt ikke er bevisst. Kunne ikke i overført betydning noe lignende skje vedrørende det guddommelige åndedrag?

 

La oss se tilbake på de mange overleveringer om oppfylte bønner, om virksomme riter, om Tempelets lys som er blitt meddelt. Også mysterietradisjonene formidler hva som skjer i den hellige handling: Gudene stiger ned og beveger seg...

 

Når vi henvender oss til det guddommelige, da blir vi - om ikke med en gang, så i hvert fall innen en viss tid - gitt et svar. Vi mottar, ofte ubemerket, en innstrømming av lys og kraft. Vi blir vist rett vei.

 

Dette harmoniske forløp forsterkes for den enkelte som på dette vis henvender seg til kretser av likesinnede. Dannelsen av Hellig Rom bidrar videre til dette.

 

I følge gamle overleveringer vil det i slik hengivelse, i de hellige handlinger, oppstå en bevegelse lik en spiral som stiger oppover i solens retning – derfor går man med solens løp i Tempelet, fra måne til sol...

 

Vedrørende dette, har enkelte innvidde sagt at de har kunnet se eller fornemme denne bevegelsen ganske tydelig. Det samme gjelder motsols-bevegelsen under den nedstigende fase i prosesjonens løp.

 

Tempelet, det Hellige Rom, er viet denne henvendelse og forventning. Det tjener kun til slike henvendelser og mottagelser. Der skal ikke være noen disharmonisk avsporing eller motstrøm.

 

Slik blir den enkeltes oppstigende hengivelse forbundet - feltet forsterkes i påvente av harmonisk avbalansering gjennom ytelse fra Den Ene.

 

Dette lar seg ikke alltid fornemme av den enkelte. Vi må ei heller anstrenge oss for å tro at en slik henvendelse automatisk utløser ytelse av en slik art. Vi må tenke på at vi ikke kan kreve det som ei tilkommer oss. Våre henvendelser kan være hundre- og tusenfoldige, de kan være besværlige og tåredryppende, men hva er vel tall og vekt for den ENE?

 

Kanskje vil vi en dag oppdage at et gram kan oppveie et tonn! La oss derfor ikke gjøre oss noen målestokk.

 

Lykkelig blir den som virkelig ser solen – i det øyeblikk er årene i mørket som opphevet…

 

Å vandre veien er enkelt i teorien, men ikke i praksis! For det første kreves entydig vilje til å gå veien! For det andre: Å virkelig gå den - altså å våge! Fra dette vokser en dag opplevelsen frem: Erkjennelsen av Lyset.

 

Til syvende og sist er den søkende på stien pålagt å tie. Å ville, våge, vite, og være taus! Det er de lede-ord som også gjaldt for de gamle mysterier.

 

Vilje og mot bringer ikke resultater over natten. Kun en sjarlatan hevder at den store befrielse inntrer etter noen få kurs; i beste fall suggereres man til illusjoner.

 

Åndelig vekst krever tålmod og utholdenhet! Det kan gå år før man virkelig merker et resultat, mens ved opptrening av paranormale evner kan slike ofte inntre allerede i løpet av noen få måneder. Sånne sidespor er ikke anvendbare i det åndelige domenet.

 

Når noen trer inn i lysets erfaring og forventningen skritt for skritt blir til erkjennelse, da følger taushetens bud. Dette bud blir ofte misforstått. Det dreier seg ikke om hemmelighetskremmeri, men snarere om diskresjon og intimitet - ikke minst ovenfor ens eget vel.

 

Personlige åndelige erfaringer lar seg ikke nøyaktig overføres i tale og skrift. Det forblir vesentlig en hemmelighet som ikke kan oversettes med jordiske midler. De som likevel forsøker å snakke om slikt, er som regel bare skravlebøtter som brer om seg med egne fantasier. Som hevder å ha hatt opplevelser man faktisk ikke har hatt. Dermed blokkerer de også sin egen sti.

 

Taushet ovenfor bestemte erfaringer er en eldgammel disiplin som også er gyldig i dag. Allerede de gamle Pythagoreere utøvde lang tids taushet, da dette også er nødvendig for ens egen vekst og beskyttelse.

 

Men hvordan ser den praktiske vei ut? Begynnelse og slutt på ethvert åndelig arbeid er betinget av harmoni.

 

Ved begynnelsen må mennesket komme i harmoni med seg selv og sin omverden, og ved slutten den harmoni hvor lyset erfares - eller som oppleves i Unio (for-ens-het). Uten harmoni finnes ingen ekte åndsvekst!

 

Dermed: Skap først harmoni.

 

I vår mysterietradisjon arbeider vi mot våre mål på flere måter. Først har vi studie-leksjonene og exercitia - øvelser som skal stille initianten i en endret og utvidet bevissthet ovenfor verden. Hvor det er mulig, utfører vi fellesarbeid i små grupper. Vi henviser til visse rytmer som råder i verden og som mennesket også er bundet til. Dette gjøres også i våre tradisjonelle riter.

 

I vårt arbeid har to store åndelige strømmer flytt sammen: Tradisjonen fra den gamle Pythagoreiske Skole samt de Hermetiske overleveringer. De kommer begge fra samme rot, fløt tidvis hver for seg, og har gjentatte ganger forent seg. Vi pleier den gamle skikk som i siste instans kan føre menneskets forvandling til Unio Mystica.

 

Dersom en grunnleggende harmoni oppnås - da følger ekte innvielser. Dette vedrører størstedelen av vår arkana. Vi er per i dag kanskje den eneste initiatoriske linjen i vesten som i realiteten kan spores tilbake til antikken, og derfra til Gullalderen, som vårt Arkana Arkanorum i høygradene demonstrerer. De rommer nødvendige redegjørelser og erfaringer av viktige innsikter - og fremfor alt åndelige overleveringer.

 

Men vi vil aldri gi deg noen endelige svar. Det er ikke vår vei. Vår vei er å bevare din åndelige frihet, ved å gi deg nøkler du kan benytte til selv å finne svarene. Dette skjer langs gradvise og langvarige steg, så vi ikke trør utenfor harmoniens vei. Dermed er det en individuell vei mot Gnosis, uten dogmer.

 

Det spørsmål vi stiller deg lyder: Hvordan kan du oppnå det mål som er antydet her?

 

Du har allerede hørt om ulike veier som mennesket har vandret i gammel og nyere tid for å oppnå den store befrielse. I tidligere tider spilte mysterieforbundene en stor rolle i disse bestrebelsene. Også vårt fellesskap strekker seg tilbake mot disse tradisjonene i sitt mål. Men dette er ikke den eneste veien.

 

Hva vi gjør, er å vende tilbake til vår urgamle vestlige sti som taler om våre realiteter. Her dreier det seg om innvielsens vei i de gamle initiatoriske ordener.

 

Som allerede nevnt er ritene vi utfører handlinger som hver enkelt deltager umiddelbart trekkes inn i. De virker direkte på den indre åndelige struktur hos den enkelte Søster og Broder. Gjennom riten overføres impulser som vekker det åndelige i mennesket, og som dernest bidrar til det å la det åndelige og det fysiske atter komme i riktig forhold til hverandre; hvilket betyr at de bringes i likevekt.

 

Denne harmonisering griper så i åndsarbeidets videre løp inn i dypere lag, f.eks. inn i spenningen mot det ubevisste, mellom elementnivåene såvel som de maskuline og feminine komponenter i hver av oss.

 

Når til sist alt er i likevekt, når alt er i lodd og i samsvar med Loven, når Ild og Vann er forenet - da blir det mulig å vokse over det smålig-menneskelige og å stige inn i et Rike av grenseløst lys. 

De gamle ritene vi har fått overlevert bygger en bærende bro for dette. Ikke ved hjelp av undervisningen - kun ved hjelp av ritualene og meditasjonene oppnår man overføring av de initiatoriske impulser som bringer oss i harmoni med Den Ene og Altet.

 

Dermed ankommer vi den egentlige grensen for et stort og sentralt domene, med visdom og erkjennelser som behandles inngående i vår undervisning.

 

Kjære Venn, du har banket på vår port. Hvorfor?

 

Hvis du ikke mer søker det du håpte på, byr vi deg farvel. Hvis du derimot bærer den samme sjelelige lengsel, er vi her for deg.

 

Det er ingen menneskerett å innvies i Mysteriene, men det er menneskets rett å søke dem.

 

Vi kan ikke antyde mer – resten må bli vist, opplevd og åpenbart underveis på ferden.

 

Tre inn i Tempelet,

ren i hender og sinn,

og sannferdig i ord;

Renset, ikke i bad, men i ånd!

En dråpe vann er nok for den fromme;

Den slette blir ikke ren av hele

Okeanos med alle dens floder.

 

Av et Seraphis-orakel fra de filosofiske egyptiske prester i hellenismens tidsepoke.
(Ignis regina – Zeus Sarapis / oversettelse: Sar Hermephilos)

(Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)
 

:: :: :: ::
 

​​