​Collegium Philosophorum

Av Sr. Ipphah​
 

​Som vi alle vet er myter av stor betydning og viktighet for oss som arbeider med esoteriske mysterietradisjoner.

 

De er arketypiske fortellinger – noen forteller oss hvordan ting ble som de er, enten det gjelder skapelsen i seg selv eller de viktigste dynamiske bestanddelene i ulike menneskelige personligheter, mens andre forteller oss hva vi må gjøre for å oppnå vårt mål om Illuminasjon.

​

I myten om Dionysos finner vi begge typer beretninger.

 

Over en lang tidsperiode ble han gitt mange titler. På det gamle Kreta og nord for det gamle Hellas, var han en jordbruksgud med mange likhetstrekk til Osiris i Egypt. I Lilleasia (Anatolia) var han en gud for trærnes frukter og vegetasjonen.

 

Selv om han var vinguden, spilte vin i de tidlige Dionysiske festivalene ingen særlig rolle – om den i det hele tatt var til stede. Dionysos ble også kalt frigjøringens gud, og representerte evig gjenfødelse om våren, sansenes ikke-rasjonelle visdom og sjelens transcendentale overskridelse.

 

Som vårens gud, fant de Dionysiske festivalene sted når vinranken akkurat begynte å sette blader – ikke om høsten, da druene ble høstet og vin ble laget. Under disse festivalene tok folket en ung geitebukk som symboliserte den Dionysiske kvaliteten, ofret den, skar den opp i syv deler, stuet den i dens morsmelk ("kje, jeg har falt i melk") – og tok den symbolsk tilbake til sin opprinnelse, til det sted hvor kun fred og lykke råder – man tok guden inn i seg selv.

​

I oldtiden var det det dessverre vanlig å ofre dyr, men flere opplyste forbød dette, bl.a. Pythagoreerne og Orfikerne. Hvorvidt folk faktisk gjorde dette fysisk som et fast rituale i den offentlige Dionysos-kulten, er ikke bekreftet. Men tekstene beskriver det i hvert fall som en rituell handling og mytisk symbolikk.

​

Senere, under festivalene, tok man en slurk vin for å representere den samme prosessen. De drakk seg aldri fulle på vin – enten tok de en slurk eller ingenting. I sin kjerne var Dionysos ekstasens og gledens gud – i åndelig forstand.

​

Etter hvert ble Apollon og Dionysos knyttet sammen i Delfi. Når Apollon forlot sitt tempel i tre måneder hvert år for å reise nordover til Hyperboréernes land, overlot han ansvaret til Dionysos.

 

Romerne hadde en dyp beundring for den greske sivilisasjonen og adopterte de greske gudene som sine egne, endret deres navn - og fordi romerne var svært materialistiske - endret de også noen av gudenes funksjoner. De tok den åndelige ekstatiske kvaliteten til Dionysos og forvrengte den, og gjorde ham til den berusede drukkenbolten Bacchus, som en unnskyldning for deres egne utskeielser.

 

De kunne ikke kontrollere gudens sanne essens, og de kunne heller ikke kontrollere sine egne utskeielser. Konsekvensene av dette gav de Dionysos skylden for. De forbød alle dionysiske festivaler og massakrerte tusenvis av hans tilhengere. Dionysos ble syndebukken for alt som var galt i samfunnet.

​

Jødene forbød også Dionysos, på en måte som fortsatt brukes i dag: «Det er forbudt å koke et kje i dets mors melk» – noe som førte til skikken med separate kjeler og redskaper for kjøtt og meieriprodukter.

 

Men Dionysos’ essens kan ikke forbys; de er fremdeles livsglade - et spontant folk.

​

I det maskuline (patriarkalske) samfunnet i den vestlige verden, er det logisk tenkning, analyse, vitenskap, lov og orden som råder, mens de dionysiske kvalitetene som uforutsigbarhet, irrasjonalitet, ekstase og det feminine betraktes med mistenksomhet.

 

Den forviste Dionysos kastet seg ned i havet – det store ubevisste. Fordi han ikke kan undertrykkes, vil han, når han bobler opp til overflaten, enten kunne anvendes i sin sanne og positive form som en åndskraft, eller i negativ forstand, i sin laveste form – som sanselig søken, sensasjonsjag, utskeielser av ulike slag, avhengighet – en stadig sult etter mer for å mette sansene.

 

Han er personifiseringen av guddommelig ekstase som kan bringe transcendent glede eller fysisk avhengighet. Vinen som med en enkelt slurk bringer sjelens transcendens.

​

Vi må bringe Dionysos tilbake inn i våre liv - han har vært bannlyst altfor lenge.

​

Vi behøver både guden Apollon (struktur, disiplinene innen vitenskap og teknologi og alle de høyverdige aspektene ved sivilisasjonen – kunsten hører egentlig til Dionysos) og guden Dionysos – til atter å virke sammen i harmoni.

​

Vi er svært privilegerte som kan arbeide innen en initiatorisk skole. Våre egne tilbøyeligheter har ført oss inn i denne søken etter noe større enn oss selv – for å overskride tid og rom, og for et øyeblikk bli guddommelige.

​

Vi er fortrolige med meditasjonens rike. Vi arbeider rituelt med evige prinsipper, og vi arbeider med viten og intensjon – som forener våre indre og ytre verdener i bevissthet. Vi har også våre retreats, hvor alt dette er en del av prosessen. Vi opplever frigjøringen av dionysisk energi, en oppløftende erfaring, av indre glede, som bringer en bevisst følelse av fred og ro å ta med oss videre ut i hverdagslivet – med entusiasme.

​

Entusiasme betyr å være fylt av guddommelig nærvær. I antikken ble det sett på som en tilstand der en person ble besatt av en guddommelig kraft (f.eks. Dionysos’ tilhengere i ekstatisk tilbedelse).

​

La oss tillate oss den dionysiske entusiasmen.

​​​

(Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::
 

​​