Kremasjon | collegium

Om Kremering av Legemet

'Pythagoras_Emerging_from_the_Underworld

Av Fr. Sucus

Den Pythagoreiske Orden med sin tusenårige historie tar til orde om dette temaet, for å uttrykke den offisielle posisjonen til flere initiatoriske skoler rik på eldgammel tradisjon, og fremsette de klassiske argumentene mot kremasjon sett i lys av menneskets okkulte anatomi.

Selv om dette ikke bringer mye nytt for de allerede innviede, kan det kanskje være til nytte for dem som søker eller ennå tviler mellom Jord og Ild. Enhver bør selv velge den skjebne som skal tilfalle ens eget fysiske legeme — så lenge det skjer i bevissthet og forståelse.

I våre dager fremstilles kremasjon som et fremskritt for en moderne sivilisasjon, skjønt den var utenkelig for mange i oldtiden, og fortsatt er det for utallige nåtidige esoterikere. Skikken med å brenne opp de avdøde vinner likevel terreng i den vestlige verden. Selv den Romersk-Katolske kirke, som siden sitt opphav har motsatt seg denne praksisen, har i løpet av de siste dekadene opphørt å forby likbrenning for sine troende.

Enkelte åndelige grupper med teosofisk tilsnitt anbefaler endog sine medlemmer å velge dette, slik som AMORC, Det Teosofiske Selskap (1), og Den Liberalkatolske Kirke — dog med anbefaling om en viss ventetid mellom dødsfall og kremasjonen (sjelden over syv dager, ofte redusert til tre).

Men er ikke argumentene som fremmes til fordel for likbrenning snarere tegn på en sivilisasjon som avslører sin frykt for døden, til det punkt at den nekter å anerkjenne den? Hva annet kan forventes av en voldelig kultur enn at den påfører de dødes levninger en kunstig tilintetgjørelse, som erstatter den naturlige prosessen med en langsom og gradvis oppløsning?

Lenge har esoteriske samfunn reist seg mot denne praksisen. Store innvidde har heller ikke unnlatt å påpeke de særegne forholdene rundt kremasjon i vår samtidige sivilisasjon - kanskje tilfredsstillende for dagens menneske, men bekymringsverdig for dem som vier seg til forståelse av menneskets skjulte anatomi, samt naturlige postmortale utvikling og endelikt for dets sammensatte bestanddeler.

For esoterikere står nemlig skjebnen til det som skjer med vårt mest materielle dobbelt-vesen (en metafysisk struktur i mennesket som visse skoler kaller 'eterisk legeme') på spill – ved prematur oppløsning gjennom kroppens destruksjon, mens det ellers under normale omstendigheter ville langsomt nedbrytes parallelt med den fysiske kroppens naturlige forråtnelse.

Selv om kremasjon har vært - og fortsatt er - tradisjonell i India og enkelte andre steder, må vi ikke glemme at betingelsene for gjennomføring der ikke kan sammenlignes med dem som gjelder ved vestlige krematorier. Å sakte brenne et lik på sandeltre under åpen himmel i henhold til spesielle ritualer, er ikke det samme som å dytte det inn i en ovn.

Den Pythagoreiske skole har detaljert viten om dødens mysterium som ikke kan utdypes her, men det kan nevnes at Jordens, Månens, og Solens faser har avgjørende innvirkning på prosessen – som forstyrres og forhindres av kremasjon.

Tibetansk Buddhisme har en beslektet innsikt. Den regner at den avdøde de første 3 dagene umiddelbart etter døden befinner seg i det første bardo-stadiet hvor bevisstheten opplever et klart lys (mulighet for oppvåkning). Under de neste 49 dagene vandrer bevisstheten gjennom illusoriske opplevelser og møter både fredelige og skremmende visjoner (representasjoner av egne karma, projeksjoner og guder).

I løpet av den første uken er det viktig for en Lama eller pårørende å kommunisere med den avdøde for aktiv dødshjelp. Akkurat som øret (som representerer det femte element) er det første organet som begynner å virke i fosteret, er det det siste som slutter å virke for den avdøde. I følge tibetansk tradisjon er således den avdøde mest mottakelig for budskap, bønner eller råd i løpet av disse dagene, fordi bevisstheten fortsatt er nær den fysiske verden.

Etter 21 dager avtar innflytelsen av jordiske bånd, men kommunikasjon kan fortsatt ha effekt inntil dag 49 (selv om sjansen for å nå den avdøde blir mindre over tid). Bønner og riter kan hjelpe med å stabilisere bevisstheten og harmonisere psykostasen som naturlig skal utfoldes i denne perioden, med høytlesing av dødeboken Bardo Thödol for å veilede dem mot en optimal gjenfødsel.

Også Antikkens Egyptere fastholdt at den dødes legeme forble støttepunktet for sitt dobbeltvesen (det subtile motstykket til det fysiske legeme) i en viss tid etter døden. Det var derfor nødvendig at denne bæreren måtte bevares så uforstyrret og intakt som mulig, for å sikre at dubletten kunne opprettholde sin stabilitet og beskyttes mot de astrale stormene i Amenti. (2)

Herav stammer de ekstraordinære forsiktighets-tiltakene som dette store folket i årtusener tok, for å forhindre at de dødes kropper (som utgjør dublettvesenets støttebærer) under den sterke solen raskt gikk i forråtnelse, oppløsning og mistet sin form. Balsamering av menneskelige levninger ble grundig undervist i og praktisert, selv blant de fattigste lag i folket. Forbrenning av de døde var strengt forbudt.

Herodot forteller at det største skandaløse overtramp perserne begikk under Kambyses' invasjon av Egypt, nettopp var denne despotens ordre om brenne mumien til kong Amasis sammen med templenes gudebilder. (3)

Han tilføyer at egypterne betrakter ilden som et levende vesen, hvis flammer man ikke kan la næres av et lik uten å begå en ugudelig handling og en hellig forbrytelse. Pythagoras lærte av de innvidde egyptiske Tempel-prestene årsakene til forbudet mot likbrenning, og innførte det i Hellas og Magna Graecia (Sør-Italia). (4)

Noen av grunnene til dette absolutte forbudet, er som følger:

1) Kremasjon er unaturlig

Siden tidenes morgen er loddet til alt levende liv å falle til jorden og la de forgjengelige elementer vende tilbake. Hvorfor skulle dette behøve «reparasjon»? Har naturen gjort en feil? Slik arroganse minner om transhumanistisk hybris - en venstrehånds forkludring av noe som allerede fungerer.

I følge esoterisk antropologi består menneskets kropp av flere samvirkende legemer. Ved den fysiske død er ennå ikke total død inntruffet (det vil si full separasjon mellom de konstituerende prinsipper). Enhver kremasjon voldtar derfor en naturlig og langsom oppløsning, og tvinger frem en urettmessig og brå dissosiasjon av hele menneskevesenet.

Å brenne et lik innebærer å samtidig tilintetgjøre dets mest materielle dubletter.

En slik interferering er ikke bare ufattelig smertefull for det astrale vesenet (sjelens sete for sansning og følsomhet) – men utgjør også en virkelig forbrytelse mot menneskeheten, fordi den frarøver den overlevende entitet visse midler til og deler av dens erfarings- og følsomhetsmuligheter.

Mange frykter en smertefull død mer enn døden selv, og det er materialismens uvitenhet som tar for gitt at straks man har ekspirert siste åndedrag er denne faren over. De erkjennelsene og selvransakelsene man av naturen er blitt benådet tid til å gjennomgå under dødsprosessen, og som er essensielle for etterlivet, saboteres av det eksistensielle støtet det er å få alle legemene oppløst samtidig.

Konsekvensene berører også reinkarnasjonslæren, hvor man bringes tilbake til utgangspunktet og må forlenge sin jordiske læring og derav også sine liv (det kan sammenlignes med at studenten på slutten av studieåret ikke får avgitt eksamen).

Kort sagt er det som skulle være en harmonisk prosess nå blitt til et sjokk.

Å brenne kjettere levende på bålet var en særlig sadistisk praksis. Dette frarøvet dem enhver mulighet til nødvendig metastase, vel vitende om at alt er i flux - fra materie til ånd. Det forhindret dermed også at de ville vende tilbake med sin bevissthet, sine verdier og preferanser intakt, ute av stand til å representere fremtidig dissens mot det åndelige tyranniet.

Dersom en gartner, etter at blomstene visnet, brente frøene innsamlet fra dem i stedet for å legge dem i jorden og la livet spire på ny, ville man anse ham for å være fra vettet. På samme måte handler et menneske uforstandig når det brenner sine kjære, og derved tilintetgjør visse av deres posthume muligheter.

2) Kremasjon er en krenkelse mot Den Hellige Flamme

Jamblichos avslører (5) at skikken å ikke brenne legemer også ble formidlet til Pythagoras av de persiske Magierne, og at det var forbudt å blande en guddommelig entitet (ilden) med de dødeliges legemer utsatt for forråtnelse.

Det er nemlig en besudling av den hellige Ild – de dødes hjelper og den levende forbindelse til det guddommelige – å gjøre den til redskap for likets tilintetgjørelse. Som soldyrkere kjenner Pythagoreerne ildens skjulte natur og vet at den er levende.

Å tenne et levende lys betyr å åpne en kanal til den andre siden. Det var utenkelig å slukke et lys ved å blåse det ut, en symbolsk krenkende handling så vel som et sjokk for flammen. I stedet berøves flammene næring av en lyseslukker, slik at ilden trekkes tilbake til sitt utgangspunkt.

Apollon, Ra, Helios, Aton og flere andre lignende mytologiske representasjoner skjuler visse lærdommer om Pneuma i relasjon til mennesket, som direkte vedrører livskraften og den eteriske dublett. Herom må vi tie da det berører innvidde mysterier, men det er tilbørlig å vite at ilden representerer mer enn bare visuelt lys og taktil varme – selv også i sitt mest materielle aspekt som flammer.

3) Kremasjon bryter det naturlige båndet til stoffet

En grundig studie av Rohde (6) om likbrenning i homerisk tid konkluderer at praksisen utelukkende hadde en odisk (7) og aggressiv hensikt: For å hindre at de døde vendte tilbake til jorden, påvirket eller hjemsøkte de levende. Gjennom ilden ble alle bånd mellom avdøde og jorden brutalt brutt. Man brente endog de dødes eiendeler sammen med liket, siden disse gjenstandene var preget av deres personlighet, gjennomsyret av deres følelser og kraft.

De gamle grekerne var klar over at kremasjon ødela samtlige forbindelser som fortsatt knyttet den avdøde til jorden, som medfører at Psykhé går seg vill i dødsriket - fortapt i Amentis uendelighet - ute av stand til å manifestere seg overfor de levende.

Et slikt utfall strider mot læren om «de helliges samfunn» (Communio Sanctorum), det vil si de velgjørende og direkte båndene mellom levende og døde, bl.a. gjennom bønn. De villfarende som velger å kremeres, påtar seg dermed frivillig den mest grusomste av alle straffer. Ved å forby kremasjon, fortsetter kirken uten å vite det, den esoteriske skikken fra Persia, Egypt og den reneste pythagorisme. (8).

Hva med dyrene? Det samme forholdet gjelder for dem, enskjønt de behøver mye kortere tid for sin egen transisjonsprosess.

Selv et Illuminert menneske som alt har bearbeidet det meste av sitt livs inntrykk, vil behøve den jordiske forbindelsen i en viss tid. Ikke så mye for å bearbeide livets revy, men for å kunne utfolde og videreføre de impulser sjelen har absorbert, som bidrar til dannelsen av et Ild-legeme (en metafysisk struktur næret av visse riter, praksiser, erfaringer, kjærlighet og visdom). Hver celle i kroppen bærer på minner og slik det tar tid for cellene å oppløses, tar det tid for deres psykiske avtrykk å prosesseres.

4) Kremasjon fjerner den astrale beskyttelse

Kremasjon av de døde har ennå en virkning: den fratar et sted – hvis forfedre hviler på nærliggende gravlunder – enhver innflytelse fra deres åndelige nærvær over etterkommerne.

Det er velkjent at knokler og ben bærer en levende ladning og avgir varige strålinger som sensitive medier kan oppfatte, med en slik presisjon at de endog kan bestemme kjønn på benrestene. Bibelen taler også om «ånden» som utgår fra de dødes bein.

Tragedien er at all denne ladningen blir tilintetgjort av ilden. Aske har ingen form for utstråling.

Selv de mest primitive stammer og folkeslag er seg denne sannheten bevisst; under sine migrasjoner bærer de sine forfedres bein, for at deres velsignede innflytelse må fortsette å beskytte barn og barnebarn også på nye steder man ankommer.

Mennesket har utført hengivne begravelser gjennom all historie. Sermoniell gravferd er betraktet som et tegn på høyere bevissthet. Forfedredyrkelsen i prehistorisk tid var avhengig av en gjensidig forening mellom de avdøde og deres etterkommere. Det var viktig å bære dem i minnet, for så lenge dette ble gjort fantes der fortsatt en forbindelse som sjamaner kunne benytte til rådføring og hjelp. På samme vis måtte man, i tillegg til minnet, bevare spor av anenes tilstedeværelse for å avhjelpe kontakten med deres avkom så det fantes en energisk bro mellom dem.

Likbrenning berøver således en samfunnskropp dens åndelige vern og fratar et steds dets åndelige arv og sin astrale beskyttelse fra dem som grunnla det, og hvis virkning ikke kan være annet enn gunstig og vergegivende.

De gamle pythagoreiske lovgivere – særlig Charondas og Zaleukos – etablerte kultiveringen av de døde i italienske bystater, nettopp fordi de forsto disse båndene og baserte sine forskrifter på forbindelsene som vedvarer mellom levende og døde innen samme polis.

Da materialismen fikk fotfeste i Roma og spiritualiteten ble fordrevet, gjeninnførtes kremasjonen – og den romerske sivilisasjon ble vanæret av alskens avskyelige utskeielser (sirkusleker, forfølgelser, borgerkriger osv.).

All den tid Buddhismen er klar over at døden er en langsom prosess, slik også inngangen til livet er det, er da kremering som er utbredt i Orienten en tilsynelatende motsetning?

Ikke alle buddhistiske tradisjoner utfører dette. Praksisen varierer kraftig. Særlig Tibetansk Buddhisme har unike gravskikker og andre metoder ofte knyttet til geografi og kultur.

Eksempelvis praktiseres «Himmelbegravelse», hvor liket eksponeres på fjelltopper for åtseletere (ørner, gribber, etc) grunnet mangel på dyrkbar jord ettersom fjellområder gjør begravelser vanskelige. Symbolikken er klar: Kroppen tilbakeføres til naturen som en gave, uten å "forurense" jorden. Den karmiske logikk er at døden blir siste handling av gavmildhet. Andre alternativer er vannbegravelse (i elver) og selv også jordbegravelse, som rett nok er sjeldnere, men ikke desto mindre forekommer.

Når de først er tvunget til å ty til kremasjon, benyttes det noen ganger for høytstående lamaer (hvor asken kan bli relikvier). Disse betraktes som unike i å kunne håndtere en plutselig total død, og vil være best utrustet til å kunne gjennomgå denne ekstreme transformasjonen uten å miste seg selv på veien.

Eksempelvis ved avansert praksis innen Nyingma-skolen, kan en Illuminert persons bevissthet oppnå frigjøring allerede etter 21 dager (eller til og med umiddelbart ved døden), uten full bardo-prosess - om den praktiserende har mestret "tummo" (indre varme) og "phowa" (bevissthets-overføring). Symbolsk betrakter man da likbrenning som en understreking av læren om forgjengelighet, og kroppens oppløsning som en del av naturloven.

Også hinduene har vært nødt til å praktisere kremasjon, fordi i varme klima med tett befolkning (som f.eks. India, Sri Lanka, Sørøst-Asia) blir dette mer hygienisk og kan forhindrer risiko for sykdommer. Men selv i Theravada tradisjonen i Sri Lanka og Thailand forekommer jordbegravelser, og noen Zen-skoler i Japan bruker også jordbegravelser.

Særlig i Mahayana og Vajrayana påvirker 49-dagers faktoren deres praksis: Det er utenkelig å brenne et lik uten først å ha gitt det tid til å gjennomgå sin andre og tredje død, under nøye rituell oppfølging med bønner og meditasjoner for den avdøde.

Himmelbegravelser og andre alternative metoder reflekterer en unik blanding av geografisk nødvendighet (mangel på jord, høyden gir renslighet), kulturell arv (Bon-påvirkning), og åndelig pragmatisme (fokus på sinnet, ikke kroppen). Kremasjon er altså ikke universell i buddhismen – den er et praktisk svar på lokale forhold mer enn en doktrinær lov.

Dersom østlige retninger likevel prioriterer kremasjon på filosofisk grunnlag, er det nettopp fordi de søker fullstendig utslettelse av alt som utgjør individualitet. En viss arroganse ovenfor lavere samfunnslag finnes også, idet vulgære eksoterikere som ikke har viet seg til ånden betraktes som sløste liv som fint kan brenne da de likevel må begynne på nytt.

Ved tilintetgjørelse av individualiteten og i utslettelsen av enhver egenart, hvor alt anses som illusjon, løgn og villfarelse og kun det upersonlige har verdi, må man først og fremst befris fra selvet. Slik blir kremasjon det enkle middelet til å utslette enhver gjenværende psykisk ladning i et legeme – en ladning som uunngåelig bærer personlig karakter.

Akk hvor sørgelig og tom dette dogmet er, og hvor dypt det strider mot menneskets fundamentale lengsler. Det står i direkte motsetning til den pythagoreiske individorienterte åndelighet, som ser frigjøring i sjelens fullkommengjørelse og ikke i selvtilintetgjørelse. Enskjønt mennesket er et fleksibelt vesen med mange muligheter, er den optimale utvei å finne i en gradvis og harmonisk fullbyrdelse mot fullkommenhet. Det er gitt oss å tre inn i gudenes rike. Vår vei går gjennom transmutasjon mot apoteose.

For all den tid vi er besjelte vesener finnes en guddommelig gnist i bunnen av selvet. Denne overlever det personlige egoets død (som ei behøver "hjelp", da det oppløses etter en full månerunde). Ilden skjelner ikke mellom hylstrene, men fortærer alt uten å gi oss tid til å bearbeide prosessen harmonisk i mellomfasen. Særlig mennesker som ikke har arbeidet med seg selv og ikke eier et åndelig anker, blir satt tilbake av traumet fra å fortæres av de nådeløse flammene.

La oss lytte til den franske okkultisten Charles Lancelins advarsel, som på utmerket vis fremhevet villfarelsen hos dem som forsvarer kremasjon, idet han skrev:

«Naturen gjør vel i det hun gjør. Naturen arbeider gradvis. Når hun løser opp et lik, frigjør hun «fantomet» og lar den eteriske dublett oppløses i eteren med minimal smerte. Som de konstituerende elementer i et levende legeme (altså organisk i motsetning til dødt stoff) tillates å langsomt frigjøre seg med letthet, avhjelpes frigjøringen av dets eteriske dublett, hvor hver bestanddel én etter én vender tilbake og kan gjennomgå de påfølgende døder.»

«I motsetning til dette står kremasjon som en voldshandling, hvorved øyeblikkelig oppløsning av det fysiske legemet påfører både gjenferdet og den eteriske dubletten en forferdelig lidelse. Det astrale legemet, som er gjenferdets bærer og støtte, er fortsatt ladet med nervekraft og følsomhet. Den kjenner det fluidiske bånd som forbinder det med kadaveret, men som så blir brutalt revet i stykker. Den eteriske dublett, som ennå bærer rester av fysisk ankret livskraft, gjennomgår ubeskrivelig tortur når det sammen med det stofflige legemet konsumeres av fortærende flammer og desintegreres samtidig.» (9)

Ifølge Macrobios viser den eldgamle sjelelæren at den etter døden gradvis avleverer sine hylstre til de elementer hvorfra de kom. Ved gnistens nedstigning til jorden mottar den ulike hylstre, som gradvis innføyes det ene i det andre. I vår terminologi angjelder dette eksempelvis Pneuma, Psykhe, Phusis og Elementene. Ved døden skal disse returneres, ett etter ett, til de sfærer som en gang gav dem, slik kroppen vender tilbake til jordens støv.

Denne tilbakeleveringen forutsetter en harmonisk og gradvis posthum utvikling – en stegvis avkledning av sjelens "skall”, en etterfølgende avløsning av dens hylstre.

Kremasjon avvikler dem alle på en gang – en barbarisk behandling, slik en uvøren lege som samtidig på én gang og uten forsiktighet røsker av et sår alle bandasjer, salver, hud og kjøtt. Belastningen den avdøde opplever fratar enhver mulighet til å navigere transisjonsfasen for å optimalisere videre ferd. Dette er enda verre for det ubevisste mennesket som knapt har tenkt på døden, langt mindre jobbet med å forberede seg på den, og dreper ethvert håp for harmonisk overgang og forbedret utfall.

Kremasjon står således i strid med de avdødes posthume vel, er skadelig for etterlivet og burde strengt forbys.

Når Ild manifesteres direkte i Jord, uten Luft og Vann som forsonende bindeledd, blir den destruktiv. Som Hermesbøkene bebuder:

«Men når mennesket forlater legemet er prosessen vendt om. Sjelen stiger til sitt eget sted og skilles fra livskraften. Og Ånden skilles fra Sjelen. Og således blir Ånden (Nous) som er guddommelig i sin natur befridd fra sine kledninger, og idet den ikler seg et Ildlegeme når den gjennom hele universet.»

«Ånden kan ikke naken og alene ta bolig i et jordisk legeme. Et legeme av Jord vil ikke tåle den direkte nærværelse av dette mektige vesen, heller ikke kunne en så stor makt underkaste seg forening med et legeme forurenset ved lidenskaper.»

«Og således tar Ånden til seg Sjelen som et hylster. Sjelen – ti den er også på en måte guddommelig – bruker som sitt hylster livskraften. Og livskraften kontrollerer legemet. For livskraften er innesluttet i blodet og Sjelen i livskraften.»

«Når da Ånden forlater det jordiske legemet, kler den seg fra nå av i sin egen drakt, et Ildlegeme som den ikke kunne fastholde da den tok bolig i det jordiske legemet. Ti Jord kan ikke tåle Ild. Selv en liten gnist er nok til å sette alt i flammer.»

«Så fødselen er ikke livets begynnelse, men bare anskuelsens begynnelse. Og overgangen til en annen tilstand er ikke død, men glemsel. Og når dette er så, da er alle ting hvorav enhver levende ting er sammensatt – grovt stoff (Soma), livskraft (Pneuma) og Sjel (Psykhe) – udødelige."

Merknader:

(1) Advarsel til oppmerksomhet for medlemmer av dette selskapet eller dem som lar seg inspirere av det: Det må påpekes en spiritistisk meddelelse fra fru Blavatsky (som Maurice Magre rapporterte i Le Livre des certitudes admirables, Avignon, Aubanel, 1930, s. 223–227), hvor hun bønnfalte om at man ikke måtte brenne hennes lik.

(2) Amenti, også kalt Amentet, er et nøkkelbegrep innen egyptisk og esoterisk tradisjon, og fortjener en grundig forklaring. I den egyptiske dødsmytologien er det navnet på underverdenen, de dødes rike eller det hinsidige – et slags overgangssted hvor sjelen gjennomgår prøvelser, dom og renselse etter døden (tilsvarende «limbo»). Det ble ofte forestilt som det vestlige landet hvor solen går ned, og hvor Osiris hersker som dødsrikets konge. I esoteriske og hermetiske tradisjoner blir Amenti ofte forstått symbolsk som en psykisk eller astral sfære mellom inkarnasjoner, okkult som et «astralt mellomnivå» hvor sjelen passerer gjennom renselse og hvor dens komponenter skilles og bearbeides, og kosmologisk som en arketypisk sone for sjelens prøvelser, speiling og innsikt før ny fødsel eller åndelig utvikling (symbolisert av Månen). I denne teksten er Amenti altså ikke bare den gamle egyptiske dødsverden, men representerer også et kosmisk landskap av post-mortem erfaringer, som påvirkes av hvordan kroppen og dens dublett blir behandlet etter døden. Kremasjon anses her for å forstyrre dublettens mulighet til å navigere i Amenti.

(3) Herodot, "Historien", bok III, kap. XVI og XXXVII.

(4) Jamblichos påpeker dette uttrykkelig i sitt kapittel 154 av "Pythagoras’ liv".

(5) Ibid.

(6) Psyché: Le culte des âmes chez les Grecs et leur croyance à l'immortalité, s. 23–27. (Psyche: De gamle grekernes dyrkelse av sjelene og deres tro på udødelighet), skrevet av den tyske filologen og religionshistorikeren Erwin Rohde (1845–1898).

(7) Odisk: adjektiv som viser til Od (eller odisk kraft) - en usynlig, energilignende substans som utgår fra mennesker, dyr, planter og mineraler. Odisk er her beholdt som et esoterisk begrep, men kan i norsk sammenheng tolkes som "åndelig/livskraft-relatert". Termen var foreslått av Carl von Reichenbach på 1800-tallet for å betegne noe som har med denne kraften å gjøre. I pythagorismen er dette representert gjennom Pneuma (i sin høyere form) og Dynamis (like over plasma). Andre synonymer er Prana (sanskrit), Shefa (jødisk), Quwa (islam), Chi/Ki (taoisme), samt mer tekniske begreper som Orgon (W. Reich), Vril (Bullwer-Lytton), samt Tachyon og Biofotoner i nyere naturvitenskapelig terminologi. Bruk: «odisk formål» = formål knyttet til påvirkning eller handling gjennom od-kraft.

(8) Dette forbudet er senere opphevet av den Romersk-Katolske kirke, men forblir bevart i andre eldre kirker.

(9) Charles Lancelin - La vie posthume, D’après la psychologie expérimentale, la psycho-physiologie et la physique, Paris, Durville, udatert, s. 99–100.

(Først publisert i 1939. Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::