Riter | collegium

Riters Funksjon & Hensikt

Av Fr. Simplicius

Ytre Tjeneste

Som de fleste vet, foregår esoteriske grupper sitt åndsarbeid innenfor Tempelets lukkede porter. Men det hender faktisk at enkelte spesielle aktiviteter, som liturgier og messer, kan utføres på utsiden.

Hvorfor?

Grunnet prinsippet om tjeneste – et ønske om å etter beste evne bidra til verdens åndelige forsyning. Dette skjer på flere områder hvor slike vehikler av lyset virker.

Utad er det ikke uvanlig at de organiserer sentre for helbredelse og terapeutisk behandling, skapende prosjekter, diverse former for veldedighet, undervisning og kursing i ulike disipliner og tema, og å publisere åpent tilgjengelige kreative eller intellektuelle skriv og verk.

Et vesentlig aspekt ved denne type ytre aktivitet, er at det kan skje i regi av ulike typer eksoteriske selskap og foreninger som organiseres på selvstendig grunnlag selv om de er tilknyttet en esoteriske kjerne.

Gjennom møter, foredrag, journaler og annen akademisk virksomhet, bidrar slike åpne sirkler til bevisstgjøring om både moderne og antikk filosofi, helse, kultur, kunst & vitenskap.

I tillegg er normen at enkeltmedlemmer av de lukkede gruppene oppfordres til å bidra utad i sine liv som best de kan, hver på sin individuelle måte, for å manifestere den impuls som mottas gjennom det esoteriske virket.

Vi skjønner dermed at selv om en virkelig esoterisk forsamling hverken er en religiøs sekt, et akademisk selskap eller en ideologisk forening, så er det altså ikke uvanlig at aspekter ved det Store Arbeidet rettes utover i verden.

Om en initiatorisk sirkel avholder åpne riter må disse betraktes på linje med hva religiøse institusjoner utfører i det åpne rom. Derfor er de å regne som eksoteriske (skjønt de oppleves gjerne som mer substansielle enn f.eks. kirkelige riter), selv om arrangøren er en esoterisk sammenslutning som vanligvis ikke henvender seg utenfor sin krets.

Siden nivået er tilsiktet eksoterisk, vil følgelig teurgiske, initiatoriske, magiske og andre esoteriske komponenter være begrenset eller manglende.

Men autentiske riter, det være seg esoteriske eller eksoteriske, vil aldri være forbundet med mirakuløse fenomen eller overtro. Ingen apparisjoner tilsynkommer og ingen personlige drama, sjokkerende utageringer eller vulgære innslag finner sted.

Den slags infantile assosiasjoner er begrenset til fiktive fremstillinger på film og TV, hvis teatralske elementer er useriøse og fremfor alt ikke forenelig med det sakrale.

Åpen Samling

Så langt generaliteter. Det er mest hensiktsmessig å fortsette beskrivelsen av disse forholdene basert på vår egen mysterietradisjon.

Våre sakrosankte riter er som en tidsreise tilbake til en fordums epoke. De skaper en hellig stund for alle tilstedeværende. Dette gjelder også våre åpne riter.

Vi har to liturgier som gjester kan delta på. Symbolikken er universell, men har likevel potensial til å bære en elevert, numinøs kraft, til tross for at ritualene er såpass generelle og tilgjengelige at deltakerne kun behøver å ha en ekte søken og en ren higen for å ikke blokkere deres generelle manifestasjonskraft.

Det stilles således ingen eksepsjonelle kriterier til gjester for å delta på slike begivenheter,

Men kanskje du likevel finner det underlig at nettopp riter, som i esoterikken behandles som forbeholdt den indre sirkel, kan avholdes med deltakere som ikke nødvendigvis har et aktivt eller bevisst forhold til dem?

La oss derfor forklare hvorfor unntaket finnes, og ta for oss noen ledetråder til hvilken spirituell betydning riter generelt kan ha.

Et viktig hensyn er vennskap. Genuine esoteriske celler av vår tradisjon har alltid verdsatt harmoniske relasjoner høyt. Dette gjenspeiles også i ivaretakelsen av vennskapelige forbindelser med utvalgte esoteriske strømninger innen andre retninger og kulturer, som resonerer med vår.

Vi har mange frender utenfor vår gruppe og det er en sann glede å kunne dele slike hellige stunder med likesinnede i ånden, selv om man er tilknyttet ulike kretser.

Noen har dessuten familie, venner eller partnere som til tross for at de ikke hengir seg til en esoterisk livsstil, likevel kan ønske å ta del i slike elementære all–menneskelige aktiviteter. På denne måten kan de ikke bare støtte, men også få et lite innblikk i, den sti deres kjære vandrer.

Der finnes også dem som simpelthen ikke har et rituelt tilsnitt i sitt åndsarbeid. Ved å kunne delta som gjest på en åpen rite, sikres disse å kunne berike sin ferd med rituelle muligheter.

Endelig er det også dem som søker seg til vår krets – eller vurderer å gjøre det. Som gjest får man mulighet til å delta på en hellig aktivitet, selv om terskelen til gruppens indre ennå ikke er krysset. Det kan bidra til at søkeren og gruppen blir bedre kjent med hverandre, både energisk og sosialt.

Ved å akseptere gjester til våre eksoteriske samlinger, vil alle som er motivert av godvilje ha mulighet til å feire et søskenlig bånd av høyere tilhørighet, som transcenderer individuelle forskjeller, filosofiske retninger og fysiske organisasjoner.

I Tempelet erkjennes det at alle er likeverdige under Solen. Dette symboliseres i våre liturgier av universelle rituelle gevanter: enkle rober strippet for farger, bånd, gradsmerker og annen alminnelig esoterisk symbolikk.

For å verne om vårt fellesskaps psykologiske og sosiale sunnhet samt medlemmers privatliv, må gjester inviteres. Vi avholder derfor ikke annonserte samlinger som er åpen for et generelt publikum.

Verdien av Riter

For dem som er ukjent med riter, kan det synes merkelig at slik tilsynelatende anakronisme skal kunne være fordelaktig, om ikke direkte nødvendig, for vår åndelige dannelse.

Hva skyldes det at opplyste og nøkterne mennesker har benyttet riter som redskap i sitt hellige arbeid, siden tidenes morgen?

For å skjønne dette må vi forstå riter som fenomen.

Riktignok har ikke alle som gjester en åpen rituell samling direkte erfaring eller tilbørlig kunnskap om dette, men forhånds-kunnskap spiller for så vidt liten rolle med hensyn til å få utbytte av seansen. Kunnskap er nemlig ikke det mest sentrale i denne sammenheng.

Når det derimot kommer til interne esoteriske riter, må deltakerne ha etablert en energisk og empatisk relasjon til det begrepsapparat og den symbolikk som anvendes. Dette er en av grunnene til at de forbeholdes en indre sirkel.

De mindre avanserte, eksoteriske riter, er mer universelle og eklektiske av natur. Derfor appellerer og kommunerer de til en bredere gruppe.

Det eneste som forventes av deltakere er at man ankommer med åpent sinn og oppriktig hjerte. Dette fordi atmosfæren i riter – særlig Liturgier, Litanier og Hymner – er farget av deltakernes samlede aspirasjoner, holdninger og stemninger.

Riter er altså ikke "performance", sirkus eller opptreden for et publikum.

Fokus vendes innover, så store deler av riten erfares med lukkede øyne. Din atmosfæriske sensitivitet er derfor her av større betydning enn din analytiske evne.

På samme måte som du ikke kan trene gymnastikk ved å lese om det, kan man heller ikke utføre digitale riter. De krever fysisk tilstedeværelse, positiv sympati, og en bro mellom indre og ytre stemning. Fremfor alt er de ikke intellektuelle anliggender.

Dette nøkkelpunktet skal vi vende tilbake til.

Utgangspunktet er altså at alle deler muligheten til å få en verdifull opplevelse, uavhengig av kunnskap og erfaring.

Men hva er egentlig dette som kalles ritualer? Hvorfor søke rituell opplevelse i det hele tatt?

Den enkleste tilnærming til å forstå riter er å erfare dem. Men i tillegg bør vi også studere emnet, så vi kan ha ett bevisst forhold til hva vi opplever.

Begrepsdefinisjon er derfor essensielt.

Rite vs Ritual

Først må vi lære å skille mellom termene rite og ritual, selv om definisjonsforskjellen kan virke forvirrende.

Vi kan betrakte riten som arketypen for enhver mulig ritualisering, og ritualet som den konkrete, lokale erfaringen av en rite.

Rite er derfor et generisk begrep som gjelder for alle ritualiserte tilnærminger til det Hellige, uavhengig av historiske, religiøse og kulturelle uttrykk.

Dermed blir det unødvendig å formulere riten – som vi heller kan forstå som kraften bak alle anstrengelser for å utforme den.

Ritual er derimot den bestemte handling eller aktivitet, som ethvert individ eller gruppe forsettlig manifesterer i tråd med en oppskrift. Ritualer er ritenes strukturerte utforming og uttrykk.

Sagt enda enklere: riter (prinsipp) er ritualenes fellesnevner, mens ritual (manifestasjon) er opplevelsen av en konkretisert rite.

Eksempler på ulike typer riter kan være:

Initiasjonsriter
Riter for feiringer
Riter for installasjon av sakrosankte verv
Riter for bestemte spirituelle hensikter
Riter for velsignelse
Riter for renselse
etc.

Tilsvarende eksempler på ritualer kan være:

Ritual for innvielse i Første Tempelgrad
Ritual for markering av Sommersolverv
Ritual for nylig avdøde
Ritual for etablering av Sanktum
Ritual for velsignelse av ekteskap
Ritual for etablering på nytt sted
etc.

Det finnes et beslektet utrykk til rite og ritual – nemlig seremoni. Dette benyttes ofte feilaktig som synonym for ritualer et vice versa. For å unngå den slags misforståelse er det hensiktsmessig å forklare også dette begrepet nærmere.

Seremonier

En seremoni er utelukkende et menneskelig uttrykk. Det er et verdslig, sekulært fenomen – en seanse hvor der ikke er tilknyttet noe som søker eller uttrykker det numinøse.

Eksempler på dette kan være:

Seremoni for innsettelse av en borgermester

Åpningsseremoni for en festival
Medalje-premiering i en idrettskonkurranse
Snorklipping for åpning av et bestemt byggverk
Markering av et verdig fortidsminne
Feiring av et jubileum
etc.

Det finnes mange typer seremonier, men en fellesnevner er at de eksklusivt foregår på det jordiske plan, uten en guddommelig hensikt eller levende spirituell kontakt.

Riter er derfor helt annerledes.

Genuine ritualer har riktignok et seremonielt og materielt aspekt, hvor der utføres ulike typer jordiske dekorasjoner, handlinger og orale uttrykk i den hensikt å tjene som vehikkel eller medium for riten.

Men straks disse bevegelsene aspirerer mot det overjordiske – idet vi transcenderer det menneskelige element – blir den konkrete seremoni til et ritual.

Ethvert ritual bærer derfor i seg seremonielle aspekter – men en seremoni har intet i seg av riten.

Autentiske riter handler ikke bare om å hige mot det hinsidige, men forutsetter også at det numinøse manifesteres i og gjennomstrømmer riten, så at det guddommelige på sett og vis nedstiger og imøtekommer det utstrakte mennesket (som i Michelangelos maleri "Skapelsen av Adam").

Når dette skjer og ritualet er gjennomtrengt av en sublim vibrasjon – når det som er oven forenes med det som er forneden – da har vi å gjøre med en genuin rite.

Det holder ikke bare å ville, ønske eller håpe at en kommunion finner sted - den må faktisk også skje.

Rene Guenon skrev:

"Faktisk skjer der ingen genuin rite, ikke en gang i den mest underordnede og elementære grad, uten at et 'ikke–menneskelig' element intervenerer. Dette er den 'spirituelle innflytelse', som regel kommunisert gjennom en initiatorisk rite."

Riten må altså være besjelet av "in–spiritus" (spirituell oppfyllelse). Uten å vite hva dette betinger, vil vi være rituelt blinde og døve. La oss derfor meddele noen hint angående dette.

Ritenes Komponenter

Det finnes mange ulike rituelle ingredienser, men ingen av disse kan alene definere riten. Isolert sett er de ofte seremonielle av natur. De er kun ment å være støttende søyler for å bidra til en sakral samklang for deltakerne i riten,

I seg selv er slike komponenter sterile og kraftløse, da det er hensikt, kontekst, funksjon og orden som vitaliserer dem. Disse bestanddelene kan imidlertid virke suggererende - det vil si de kan inspirere, stimulere og oppløfte oss.

Det kan dreie seg om ingredienser som påvirker sansene, slik som røkelse, sang og musikk. Det kan være vakre dekorasjoner og bilder som vekker en estetisk opplevelse av skjønnhet. Det kan simpelthen også være opplesing av en høysinnet tekst, som påvirker emosjonelt hvis den er poetisk og stimulere intellektuelt hvis den er instruktiv.

Alle slike rituelle elementer er likevel av underordnet betydning, og som nevnt kun ment å være bærere i ritualet for å lindre og støtte vår menneskelige begrensning.

Det finnes derimot en ingrediens som den genuine riten er fullstendig avhengig av: Symbolet!

Det kan sies mye om symboler og mye av det som generelt tilskrives dem er dessverre nonsens. I vår tradisjon (og i de fleste seriøse esoteriske tradisjoner, som dessverre utgjør et mindretall blant det som oppfattes som esoterikk) står studiet, forståelsen og opplevelsen av symboler svært sentralt.

Vi tilnærmer oss derfor det metafysiske gjennom rite–fenomenet på alle mulige måter: handlende, sanselig, emosjonelt, mentalt og intuitivt.

Enhver arkaisk og initiatorisk tradisjon som vår, er dessuten i besittelse av en eksklusiv visdomsarv som gir et fortrinn i å oppfatte og erkjenne essensen av symbolismen. Dette er nødvendig, fordi alt åndsarbeid er avhengig av symboler. Men dette er et omfattende tema som det ikke er rom for å utdype her.

Vi nøyer oss med å konstatere at en genuin rite må inneholde symbolisme. Mer enn dette, kan ikke symbolene være tilfeldige eller "foretrukne", men må manifesteres avhengig av situasjon, formål og bakgrunn – samt forekomme i en bestemt struktur og form.

Man kan altså ikke i uvitenhet om disse forholdene bare lage et ritual på måfå og forvente at det skal ha noen effekt. Dette er en av utallige årsaker til at mysterietradisjoner vektlegges i seriøse esoteriske grupper, da uhyre få enkeltindivider har den kompetanse og indre kontakt som kreves for å unnfange et effektivt ritual fra grunnen av.

Vårt mysterieforbund har gjennom sin tradisjon bibeholdt effektive og velprøvde løsninger som utfoldes i fluks med den strøm som medfølger vår nedarvede linje.

Forøvrig bærer slike originale og autentiske riter en særlig kraft (i egenskap av sin Egregore), idet de ble unnfanget av et guddommelig opphav som hverken kan imiteres eller reproduseres av egoets fantasteri.

Det er derfor et tegn på dyp useriøsitet når enkeltindivider tillates eller oppfordres til å komponere egne riter, i den infantile forestilling at enhver tilfeldig aspirant har oppnådd klar, indre kontakt og allerede er så kunnskapsrik, erfaren og eklektisk at de kjenner og mestrer alle avtrekkere og vesentligheter som riter må inneholde.

Sant nok finnes det flust av teatralske grupper som utelukkende støtter seg på fantasi, billig imitasjon eller hypnotiske effekter, for å kompensere på mangelen av forståelse tradisjon og genuint materiale.

Dessuten forekommer også degenererte institusjoner, hvis arv har falmet som gul-størknede pergamenter, idet de forlengst har tapt sin indre, levende kontakt (som må holdes ved like) og dermed også evnen til å ivareta det essensielle, uten lengre å forstå eller anvende sine museumsgjenstander på en fungerende måte.

Dessverre utgjør disse to avsporingene til sammen majoriteten av dagens ritualpraksis.

Om alt dette synes komplisert, behøver du i denne sammenheng kun forstå at ekte riter inneholder essensielle elementer som er usynlige, men likevel tilstede og virkende i all sin kraft. I tillegg er deres materielle struktur nidkjært tilpasset, slik at denne kraften kan manifesteres i og gjennom riten.

Hvis man er erfaren eller sensitiv nok til å kunne etablere en sann forbindelse med vibrasjonene i et autentisk ritual (som er adekvat utført), så har vi å gjøre med en reell, metafysisk opplevelse, og ikke det selvbedraget som pseudo–ritualistene representerer.

Det kan sammenlignes med den meditative metode som er et annet nødvendig verktøy for enhver åndsdannelse. Noen meditasjonstyper såvel som meditasjonsmetoder er mer effektive enn andre, skjønt individuelle faktorer har her betydning.

Men en som har minimal erfaring med, og kunnskap om, meditasjon, og aldri har nådd de dypere lag av bevisstheten som meditasjoner muliggjør, kan ikke sette seg ned og komponere en teknikk man forventer skal fungere.

Riter har forøvrig noe mer til felles med meditasjon: De er opplevelsesorienterte.

Den Ikke–Rasjonelle Veien til Indre Kontakt

Vi har allerede nevnt en viktig kjensgjerning som nå må utdypes så du virkelig forstår den:

Riter er ikke kognitive erfaringer!

Den som kun mentalt observerer et ritual, uten å delta empatisk og åpne seg for åndsnærværelse, sitter igjen med et svært begrenset utbytte. Det meste vil praktisk talt ha gått en over hodet, selv om man antar å ha registrert alt som tilsynelatende finner sted.

Å analysere et ritual man deltar på er dermed rent bortkastet sisyfosarbeid, fordi enhver analyse er begrenset av intellektet som altså har en beskjeden rolle i riten (og all praktisk åndstilnærming for øvrig).

Slike bortkastede holdninger demonstrerer at man ikke er moden for å tilnærme seg det guddommelige gjennom riter.

En god illustrerende sammenligning er forskjellen mellom å kun lese et notehefte og å lytte til selve konsertstykket. Kan opplevelsen av en storslått symfoni dekkes med ord?

Å rasjonalisere riten er derfor like unyttig som bare å lese ritualteksten i et manuskript. Det holder bevisstheten jordbundet.

Vi må erkjenne at mennesket er mer enn bare kritiske tanker og mental kunnskap. Vi må ta hensyn til samtlige lag som finnes mellom kropp og sjel. For vi består av flere komplekse bestanddeler, og det går an å rituelt kommunisere med disse (eller rettere sagt: gjennom disse).

Vi kan kalle det kommunion fremfor kommunikasjon, da det er et intimt samvær med det guddommelige.

Sensitive mennesker som har en velutviklet ikke–rasjonell empati er meget egnet for ritualisert åndsdannelse.

Hvorfor "ikke–rasjonell" fremfor irrasjonell?

For å markere at det fortsatt handler om meningsbærende og bevegende intelligens. Den overføres bare ikke gjennom logikken og slik vi ellers oppfatter kausale sammenhengsforhold i verden gjennom intellektet alene.

Vi kan låne bevissthetsforsker Dr. Jean Gebser sin terminologi og si at riten beveger oss i det arkaiske–, mytiske– og magiske– lag av bevisstheten. Alle mennesker eier disse aspektene, men i vår tid dominerer den fjerde – teknisk bevissthet – på bekostning av de andre. De tre førstnevnte representerer den tilnærmingen som bør benyttes på alt som vedgår mytologi, symbolisme, drømmer og det transcendentale.

Ved riter, drømming, meditasjon, sansing, føling og intuisjon, forbindes vi med dypere lag i den individuelle, all–menneskelige underbevisstheten – etter Carl Gustav Jung sin modell: gjennom arketypene i det kollektive ubevisste.

Dette punktet er så viktig at det må gjentas:

Fokus er ikke på analyse, resonnement og ytre betraktninger! Riter er ei akademiske forelesninger.

Den som ikke klarer å hvile sitt intellekt må jobbe med å frigjøre feminine aspekter av sin bevissthet som assosieres med estetisk, kreativ og meditativ tilstand.

Riter må erfares, atmosfæren må føles, symbolismen må assosieres og de subtile vibrasjoner må fornemmes i ditt vesen.

Vi må være tilstede i nuet – den eneste virkelighet som egentlig eksisterer.

Symboler – Sjelens Språk

Som nevnt utfolder riten seg fysisk gjennom handlinger og dekor, emosjonelt gjennom høytidelighet og hengivenhet, mentalt gjennom tema og instruksjoner, samt åndelig gjennom symbolisme og egregorens høyfrekvente vibrasjoner.

Som du ser er kunnskap i denne sammenheng sekundært, selv om det har sin lille plass i det store bildet.

Symbolisme i en eller annen form er også til stede på alle disse nivåene: Gjennom det vi umiddelbart kan sanse finnes de som symbolske handlinger, som dekor av symboler, som symbolske dekorasjoner, samt som symbolske lyder, ord og tale.

Dertil finnes det også en bestemt symbolisme som ikke er iøynefallende, men som er like virkelig og effektiv som den sansbare.

Alt dette kommunerer med deg på et vis som bringer deg nærmere det opphøyde mål. Det skaper en bro mellom mennesket og det guddommelige – eller for å låne et kabbalistisk uttrykk: En Jakobs–stige til himmelen.

Akkurat som kroppen sanser taktile vibrasjoner (Jord), følelsene fornemmer emosjoner (Vann) og intellektet oppfatter tanker (Luft) – så er symbolene de bevegelser som finner sted i vårt høyere vesen (Ild), hinsides egoet og de tre før-nevnte lavere bevissthetslag.

Symbolene er ganske enkelt sjelens språk. De er broen mellom kilden og selvet.

Som Dr. Paul Naudon skrev:

"Som vi ser er rituell metode vesentlig en intuitiv vei. Dette er grunnen til at initiatoriske ordener bruker symboler for å fremkalle analog erkjennelse."

Riten må altså ta hensyn til samtlige av våre menneskelige aspekter, så vel som de transcendentale, for å kunne virke som et bånd mellom vesen og opphav.

Du bør derfor ikke være besatt av at alt umiddelbart skal begripes analytisk. Det er langt mer fruktbart å fokusere på opp–levelse, for senere å spørre seg hvordan disse erfaringene virker i oss og hva de betyr (dette har riter til felles med transcendentale meditasjoner).

Både i meditasjon og rite må man la fruktene spire av seg selv, uten å underveis stadig grave opp frøene for å se hvor langt vekst–prosessen har kommet. Sistnevnte saboterer enhver fremgang.

De dypere erkjennelser som riter medfører forekommer altså ikke alltid umiddelbart. De kan bygges opp over lengre tid, og enten komme gradvis i små drypp eller også som plutselige innsikter eller endog flammende illuminasjoner.

Dessuten har riten en egenverdi i form av følelsesmessig tilfredsstillelse, samt som kanaler til både doktrinær og intuitiv opplysning.

Når hengivelsen (tøyling av ego til fordel for sjel) sin andektighet avstedkommer som følge av resonans med det Hellige, kan det sammenlignes med de mektige åpenbaringer og virkninger som den frie natur eksponerer for oss.

La oss prise disse mulighetene til harmoni og ikke plukke dem i stykker ved nidkjære diskusjoner, detaljerte analyser eller kritiske sammenligninger.

Riters Tidløse Hensikt

Nå som vi har en klarere oppfatning av hva riter er og hvordan de fungerer, kan vi betrakte deres formål.

Vi vet allerede at de ikke bare bringer, men i seg selv er en forbindelse mellom menneskelig aspirasjon og Guddommelig omfavnelse. Det er derfor de har eksistert i alle kulturer siden opphavstiden. I Antikken var ritualer en norm, både for allmennheten og for lukkede kretser.

Men man kan jo spørre seg om ikke moderne mennesker har utviklet seg forbi dette behovet? Er riter simpelthen overflødige i dagens samfunn – kun en gammeldags uttrykksform og et avleggs vedheng som bare lever videre i såkalt primitive kulturer?

Slike retoriske spørsmål gir oss anledning til å påpeke et stort problem for dagens mennesker - spesielt dem som bærer på en åndelig lengsel: Fremmedgjøring.

Slik det moderne samfunnet er strukturert, med alle dets rammer og normer, skrevne og uskrevne regler, dets kollektive paradigme, og det økende presset på enkeltmennesket, blir det vanskelig for mange å leve naturlig i balanse og å virkeliggjøre sitt sanne potensial. Vi er som rotter i labyrinten og har knapt tid til noe utenfor oss selv - langt mindre indre forhold.

Vi erfarer alle at det private rom skrumper inn og at individet fanges i et hektisk jag, hvor alt fokus er på stimuli av det ytre liv, lavere begjær, digitale distraksjoner, samt primære såvel som kunstig skapte behov.

Daglig invaderes vi av inntrykk og impulser som krever all vår oppmerksomhet og energi. Realitetene i vår hverdags bevissthet pretenderer å alene definere vår virkelighet, mens mange sitter igjen tomme og utslitte med forkjært oppfatning om at våre personlige behov og dypeste lengsler er sekundære – og i verste fall med frykt for hva som finnes inni oss.

I esoterikken henvender man seg nettopp innover for å oppdage de ufattelige verdener som tilsynelatende er skjult for oss. Dette avbalanseres støyen fra den ytre verdens dominans. Gjennom den slags harmonisering avskaffer vi fremmedgjøringens tyranni og frigjør en åndelig totalitet.

Hva er de fremste metodene til dette?

Den individuelle meditasjon og det kollektive rite. Begge tilnærminger er av feminin natur (som begge kjønn bærer) da de henvender seg mot kilden.

Ur-mennesket hadde mange færre distraksjoner å forholde seg til og mye bedre tid. For dagens mennesker er det en utfordring å kunne påkalle sine evige ressurser gjennom disse tidløse virkemidler vi fortsatt har til vår disposisjon.

Vi hevder ikke at vestens moderne teknologiske samfunn nødvendigvis er et onde, for det kan fint tjene individer. Men i alle henseende som har å gjøre med båndet mellom sjelens nostalgi og dets opphav, så forblir essensen uforandret. Selv vår biologi er ikke blitt nevneverdig endret på 300 000 år, i motsetning til vår livsstil, kultur og sivilisasjon.

Vi bærer fortsatt visse aspekter av bevissthet som dessverre er understimulert og ikke anvendes praktisk. Vi kan ikke oppnå heling – å samstemme oss med helheten – før vi har inkludert hele vårt vesen og alle dets fasetter.

Dette betyr at enhver bør søke enhet med sin fulle og opprinnelige menneskenatur – det vil si naken til kjernen, uten å ty til ytre substitutter og oppfinnelser.

Ingen og intet vil utføre dette for deg. Det finnes heller ingen snarveier. Du har bare deg selv som løsning, med din søkende sjel balansert av et sobert sinn, salig hjerte og sunt legeme.

Dr. C. G. Jung skrev:

"Initiatoriske grupper er en formidlende plattform på individuasjonens vei. Det er den eneste mulige uavhengige eksistens for individet, som nå mer enn noen sinne før trues av anonymitet."

Dette skyldes langt på vei at genuine mysterieforbund har arvet en tradisjon hvor praktiseringen av riter er et svært effektivt verktøy.

Liturgienes Opphav

Ofte forveksles begrepet liturgi med både rite, ritual og seremoni. Det er derfor hensiktsmessig å se nærmere på den rite-formen som kalles liturgier.

Kanskje du allerede assosierer det med kristen gudstjeneste? Faktum er at både innholdet så vel som liturgibegrepet (som er betegnelse for en bestemt type rite) går mye lengre tilbake enn kristendommen.

Hva sier leksikalsk definisjon?

Liturgi: Fra det greske ordet som kan transkriberes som 'leitourgia', og betyr «folkets gjerning». En offentlig tjeneste, Guds offentlige tjeneste, offentlig tilbedelse; noe som tilhører folket. En fastsatt formel for offentlig gudstjeneste, eller hele ritualet for offentlig tilbedelse i et religiøst eller åndelig fellesskap, som bruker foreskrevne former; en formular for offentlig bønn eller andakt. En liturgi omfatter en høytidelig religiøs seremoni, som følger et nøye fastsatt formalisert rituale."

Som kjent lånte den kristne religionen mange av sine sentrale elementer fra både tidligere og samtidige åndelige strømninger (særlig ur-hedenske ideer og praksiser), etter hvert som den organiserte kirke ble utformet og dens ritual–doktrinære korpus vokste frem.

Dette gjelder især den paulinske varianten som all moderne kristendom stammer fra, og som oppstod som en ny religion mellom år 200 og 400 e.v.t. og utslettet den opprinnelige jødiske bevegelsen som rabbien Yeshua Bar Maryam stod i spissen for (Essenerne, Nazareerne og Ebionittene). Selv disse praktiserte dette - eksempelvis var liturgien i urgamle jødiske riter ensbetydende med tempeltjeneste.

Videre finner vi spor av slik gudstilnærming også i de isiske & osiriske, mitraiske, zoroastriske, eleusinske, dionysiske og orfiske impulser – samt andre eldgamle åndstradisjoner som utgjorde antikkens mysteriesamfunn.

En sentral kilde for liturgiene som i dag praktiseres, enten det er av religiøse eller esoteriske bevegelser, er arven fra oldtidens pythagoreere. Dette innbefatter også yngre varianter av dem, som sufiene, druidene, ny-platonikerne og gnostikerne, så vel som den generelle hermetiske strømning.

Vi påstår ikke at våre liturgier i de formene vi presenterer utføres identisk med hvordan de opprinnelig ble praktisert. Men som grundige historiske studier dokumenterer, innehar dagens format (og for den saks skyld våre øvrige riter) alle de sentrale aspekter som fantes i antikken.

Samtidig vet vi fra initiatoriske tradisjoner hvilke elementer som er nødvendige som rituelle "avtrekkere".

En grundig sammenligning av de opprinnelige liturgienes fragmenter og beskrivelser som har overlevd, med videreføringer og rekonstruksjoner vi benytter i dag, viser i hvilken grad den essensielle autentisiteten er bevart.

Akkurat som i tidlig musikk genren, er den største forskjellen mellom opphav og samtidsuttrykk å finne i fremførelsens moderne fortolkning.

Liturgienes Natur

Ettersom autentiske mysterie-ordener omslutter initiatoriske linjer tilbake til de tidligste mysterieforbund, bevares også rituelle impulser som stammer derav.

Indre tempel-riter som initiasjoner er av en helt annen kvalitet enn liturgier. Deres form vil nok synes mindre religiøs og lite egnet for generelle søkere. Likevel bærer deres in–spiritus en større påvirkende kraft.

Guenon skrev:

"Initiasjon sikter essensielt mot å gå hinsides mulighetene til den individuelle, menneskelige tilstand; å muliggjøre transisjonen til høyere nivå, og endelig å lede individet hinsides enhver form for begrensning."

Det vil være absurd å arrangere slike interne og mer tilpassede riter for åpne dører, ettersom deltakerne, som tidligere bemerket, både må ha en åndelig og skolert relasjon til essensen av det som fremdyrkes: En fortrolighet og erfaring med symbolismen, en sjelelig gjenklang med ritenes bestemte essens, samt en personlig sammenbinding med egregoren.

Alt annet ville vært like meningsløst som at en ungdomsskole-elev deltok i master-studier på universitetsnivå.

Derfor avholdes esoteriske riter kun innenfor egne kretser tilpasset hver grad som studeres – i noen tilfeller også enda mer skreddersydd, som til ulikhet i kultur, religion, kjønn og personlighetstype.

Derimot er våre liturgier så inklusive og blottet for sekteriske aspekter at det spiller liten rolle hvilken åndsretning man ellers arbeider i og på hvilken måte dette gjøres.

Selv representanter for eksoteriske religioner kan overvære dem og begeistres av hva de tar del i. Dette indikerer at slike riter er meget eklektiske og lite utfordrende.

Behøver det å bety at de er relativt overfladiske og spirituelt virkningsløse? Slett ikke, for deres effekt, samt det dypsindige nivå hver enkelt kan nå, betinges hovedsaklig av en selv.

Det er nettopp grunnet denne enkelhet og allmenngyldighet noen kanskje vil synes de minner om alminnelige religiøse riter.

Riktignok har de ulike tradisjonenes liturgier på overflaten mange felles elementer, men et problem med religionenes riter er at de som regel har mistet kontakten med sin dypere betydning, opprinnelighet og åndelige essens.

Et fordelaktig aspekt ved våre riter, i motsetning til de religiøse, er at deltakerne i sine liv arbeider aktivt og bevisst med sin åndsvekst.

Dette sikrer man ikke gjennom åpne kirker som kan regnes som "åndelige sosialkontor". Dette er i seg selv ikke nødvendigvis problematisk - faktisk er det positivt at det finnes Hellige Rom tilgjengelig for alle.

Imidlertid er ingen kjede sterkere enn sitt svakeste ledd, noe som er særlig åpenbart i riter, så totaliteten er ikke upåvirket av bestanddelene – den er tvert i mot avhengig av dem.

Hadde ikke det vært så, ville det ikke fantes skoleklasser, men bare en eneste stor klasse bestående av alt fra barnehage til doktorgrad – en selvsagt latterlig tanke. Esoteriske riter kan i dette perspektivet regnes som rituelle "universitetsnivå".

Derfor velges våre gjester med omhu, og derfor stadfestes nødvendigheten av oppriktighet og hengivelse fra hver eneste av de inviterte.

Vannets Domene

Vår mysterietradisjon er preget av oldtidens soldyrkere og våre esoteriske riter kan derfor defineres som å være av Ildens natur.

Imidlertid, hva gjelder liturgiene, så vil de i likhet med religiøse riter ha det emosjonelle plan som sine sentrale nedslagsfelt. Dette tilhører elementet Vann og er av en mer feminin karakter.

Det går naturligvis an å løftes til mer hinsidige stadier om vi individuelt er i stand til å la det skje, skjønt liturgiens åndelige bærebjelke altså finnes i vår følsomhet.

En vellykket liturgi renser følelsene og lutrer hjertet så vi kan sanse det sakrale gjennom sinnets feminine aspekter: skjønnhet, sympati og andektighet.

Det du yter er hva du mottar.

Den subtile strømning blir riktignok skjør i store forsamlinger og det skal ikke mye til for å blokkere den.

Dette er en av årsakene til at seriøse ritualer må begrense antallet. Vi kan derfor ikke ha urealistiske forventninger til det metafysiske utkommet av en liturgi, da det nærmest er uunngåelig at forstyrrelser oppstår i den vibratoriske flyten.

Tross dette, vil opplevelsen gi utbytte i form av godvilje, inspirasjon, entusiasme, erkjennelse, helbredelse, fellesskapsfølelse og fred – alt ut fra hvor dedikert du evner å være ovenfor det som finner sted, samt om personlige hemninger overvinnes.

Tillate deg selv å tre inn i Hellig Rom og å ta del i skjønnhet, visdom og de andre gode kreftene som beveger seg i de sakrosankte lag av din bevissthet.

Hvis du klarer å empatisk koble deg på ritens dramaturgiske utfoldelse, er det sannsynlig at opp–høyelsen inntreffer nærmest av seg selv.

Det påhviler altså hver enkelt et personlig ansvar i å søke å forbindes med sin kjerne, gjennom en holdning av oppriktighet, begeistring og ærbødighet.

La oss derfor stenge ute bekymringer og stress; alle slags negative og forstyrrende bevegelser før vi trer inn i Tempelet for å harmoniseres med riten.

Vi må for anledningen søke å bli som nyfødte barn igjen; åpne, rene og uskyldige.

Uttrykk for Sjelens Nostalgi

Om vi skal oppsummere den rituelle betydningen, så er den uvurderlig som et naturlig hjelpemiddel for å nære sjelens lengsel - ja nærmest imperativ for å kunne vandre stien som fører hjem.

Den genuine rite er en fakkelbærer av et Guddommelig Lys, og avhengig av hvor var vi er på hvert plan, kan den Hellige Ild trenge gjennom alle innvendige nivå og opplyse hver mørke krok i vår natur. Dette er universelt for alle mennesker, selv om ulike typer riter resonerer bedre og verre med ulike typer kulturer, religioner, menneskegrupper og individer.

Dette er ikke et ut-datert psykologisk fenomen som kun var gyldig i tidligere tider, men må regnes som en evig og tidløs naturlov. Det er simpelthen et uforgjengelig element ved psykens anatomi. Det er i høyeste grad fortsatt aktuelt for samtidens mennesker, som langt på vei har fortrengt dette aspektet av sin natur.

Fortrengt, men overhodet ikke utslettet - det slumrer i oss alle.

For det søkende mennesket kan rituell erfaringspraksis være et stille motstykke til den ytre verdens larm, som en oase i verdens åndelige ørken. Vi trer inn i evighetens tideverv hvor tid–rom kontinuumet oppheves.

Dette kalles i esoterikken for Hellig Tid & Hellig Rom.

Her sanses ikke lenger romtidstrukturen som lineær eller tre–dimensjonal. Liksom drømme– og meditasjonstilstander, oppleves denne forvandlende psykiske impuls annerledes, men likevel som virkelig. Det er en hyperdimensjonal bevissthetsfrekvens.

Vi holdes slavebundet i den lineære og horisontale Luft–Jord aksen, og tror til slutt at det eneste virkelige er den stofflige tilværelse vi sanser samt den mentale realitet vi oppfatter den med.

Den indre og vertikale Ild–Vann aksen vekkes derimot til live gjennom rite og meditasjon, idet himlene forbindes med sjels–gnisten. Den lar oss stilne og vaske følelsene. Den gir oss styrke og klarhet i vår hensikt.

Når disse to aksene forenes i harmoni – ikke for mye og ikke for lite – med hver av deres 4 endepunkter i komplett balanse, oppstår et femte punkt i krysningen. Hvis du kan feste ditt fokus og vektpunkt der, vil en spire blomstre på dette korset – og du vil kunne manifestere dine indre foreskrevne guder og gudinner.

Vi bærer alle dette prinsippet i oss som urealisert potensial. Det er ganske enkelt et evig segment av det hele og fulle mennesket, uansett hvor stor glemselen om dette er i vår moderne og tekniske bevissthet.

Til alle tider har mennesket søkt spirituell illuminasjon, fordi det er en iboende og utholden drivkraft i vår essens. Metodene til oppvåkning har alltid vært de samme selv om ytre omstendigheter stadig underkastes forandring.

For å sikres harmonisk åndsvekst må man altså vies til alle 4 tilnærmingsformer, som en har gjort siden opphavstiden:

Subjektivt og utadvendt gjennom studier (f.eks. via bøker, naturen, livet og erfaringer).

Kollektivt og utadvendt gjennom kollokviets mellom–menneskelige dialog (levende ord).

Subjektivt og introvert som i meditasjon.

Kollektivt og introvert som i riter.

De to sistnevnte søyler i dette byggverket må ikke undervurderes. Intet menneske har foreløpig klart å lese eller prate seg til For–Ens–Het med Altet.

Ser du hvor innlysende nødvendigheten av en balanse mellom alle disiplinene er, for at fundamentet kan stå stødig?

Det er derfor på høy tid å løfte det bakvaskede og uglesette ritefenomenet ut av eksoterisk uvitenhet, frykt og fordommer og inn i lysets, åndsdannelsens og erkjennelsens domene.

Hvor det alltid har strålet. Hvor sanne hengivne søkere gjennom epokene har orientert seg ved hjelp av det, for å komme nærmere Den Ene.

Kanskje vi tross alt har noe å lære av våre forfedre?

Litteratur:

For mer informasjon om den generelle betydningen riter har i forhold til åndsdannelsen, anbefales utvalgte bøker av:

* Idries Shah (sufisk perspektiv)

* Rene Guenon (hermetisk og sufisk perspektiv)

* Z’ev ben Shimon Halevi (kabbalistisk perspektiv)

* William Gray (hermetisk og kabbalistisk perspektiv)

* Walter Ernest Butler (hermetisk og gnostisk perspektiv)

* Peter Kingsley (sufisk og pythagoreisk perspektiv)

* Isha & R.A. Schwaller de Lubicz (pythagoreisk og kemetisk perspektiv)

For ordens skyld: Disse forfattere representere ulike generelle esoteriske strømninger og er ikke direkte tilknyttet vår initiatoriske tradisjon.

(Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::