​Collegium Philosophorum

Av Fr. Solaris​
 

Denne artikkelen tar ikke så mye for seg Pneuma sin natur (som utdypes i våre studier), men mer hvordan den virker i kroppen gjennom kraftsentrene.

​​​

Skapelsesbølgene

​

Det finnes beviselig 3 ulike krefter som bygger opp hele tilværelsen. De er kjent under mange navn, og i antikken ble de kalt Logos, Pneuma og Psykhe. Den ene og samme kilden alle tre emanerer fra, ble kalt Nous.

​

Som vi skal se, rommer disse gamle postulatene bemerkelsesverdig vitenskapelig holdbarhet såvel som dyp åndelig visdom.

 

Begrepene kan forklares slik:

 

• LOGOS: Bølgen som er opphav til energiformene vi kaller materie. All materie består av vibratoriske bølger som danner partikler som igjen danner den fysiske verden vi sanser som stofflig.

 

• PNEUMA: Bølgen som er opphav til livskraften som gjennomstrømmer alt levende. Den består av en distinkt type energetisk substans som systematisk holder stoffet i levende vesener sammen.

 

• PSYKHE: Bølgen som er opphav til bevisstheten alt liv tar del i. Den består av enda finere vibratorisk energi enn de andre to, som tillater de livgitte materieformene å oppleve.

 
Disse tre forbindes harmonisk for å skape liv. Hvis vi trekker en forenklet analogi til en datamaskin, blir dette svært begripelig:

​

• Maskinvaren representerer den fysiske kroppen (Logos-Soma).

• Elektrisiteten representerer livskraften (Pneuma).

• Programvaren tilsvarer bevisstheten (Psykhe).

• Brukeren av PC’en tilsvarer sinnet (Nous).

La oss kort definere to nye begreper som her er introdusert: sinn og Soma.

Sinn og bevissthet er ikke identisk. Bevissthet er en funksjon ved sinnet. På samme måte som synet er en funksjon ved øyet. Sinnet og øyet er her subjektet, mens bevissthet og syn er deres funksjonelle egenskaper eller prosesser.

Når de metafysiske frekvensene av skapelsesbølgen Logos manifesteres innenfor vår 3-dimensjonale verden og dens atomære energi danner komponentene som blir vår biologiske kropp, kalles det Soma. 

 

Sagt på en enklere måte: Soma er altså Logosbølgene materialisert på en lavere frekvens.

Logos omslutter liv (Pneuma) og bevissthet (Psykhe) og til gjengjeld opprettholdes Logos av dem.
 

Livskraften som gjennomstrømmer oss er ikke en tilfeldig og kaotisk prosess, men støtter seg på et mer komplisert og komplekst system enn datamaskinen fra den ovennevnte analogien. Ingen tror at en slik maskin helt på slump og av seg selv plutselig mottar strøm og at strømmen holder det gående på magisk vis. Alle forstår at det skyldes et raffinert system, hvor hver minste komponent er del av helheten som tillater å holde prosessen gående.

​

Slik er det også med kroppen. Så lenge vi lever og virker, formidles livskraften i oss.
 

Livskraftens vibratoriske mønstre i kroppen er et intelligent arrangement som konsolideres flere steder som sentre for denne kraften. Disse utgjør et sentralt aspekt av livskraftens funksjoner - på samme måte som immunsystemet, nervesystemet og andre sentrale faktorer i anatomien til den biologiske energiformen som er kroppen. Kraftsentrene er strukturen livskraften opererer gjennom. 

 

Pneuma er ”elektrisiteten” i kroppen, som er en naturlig "maskin" så avansert at intet menneskeskapt kan overgå den.

Som termofysikkens første lov fastslår kan ikke energi opphøre å eksistere, men endrer bare form. Straks vi dør, er Pneuma-kraften forsvunnet på underlig vis. Den har endret form, og er nå tilbaketrukket til det pythagoréerne kaller Nous. 

 

Hvis vi sammenligner et lik, en komatøs og en sovende, finner vi at likets legeme er i oppløsning: ”limet” som holdt energiformen (Soma-Logos) sammen er forsvunnet.

 

Den komatøse og sovende har fortsatt livskraft (Pneuma) i seg. Men bare den sovende har bevissthet (Psykhe) som kan uttrykkes.

 

Hvis vi undersøker kroppene til alle tre, finner vi følgende: Fysisk sett er der ingen forskjell på dem! Alle består av de samme celler, molekyler, atomer og subatomære partikler.

 

Saken er bare at den døde, på grunn av sin mangel på Pneuma, ikke lengre kan holde på sin fysiske form. Partikkelforholdet er dog det samme: intet har fysisk forandret seg på dette området fra da han levde. Likevel går bindingen nå i oppløsning.

 

Pneuma er altså essensielt for alt liv og Soma sin substans desintegrerer uten Pneuma.

Flere detaljer om sammenhengen finner vi i Hermesbøkene, som fastslår:

"... når mennesket forlater legemet (Soma-Logos) er prosessen vendt om. Sjelen (Psykhe) stiger til sitt eget sted og skilles fra livskraften (Pneuma). Og Ånden (Nous) skilles fra sjelen. Og således blir Ånden som er guddommelig i sin natur befridd fra sine kledninger, og idet den ikler seg et Ildlegeme når den gjennom hele universet... Og således tar Ånden til seg sjelen som et hylster. Sjelen... bruker som sitt hylster livskraften. Og livskraften kontrollerer legemet. For livskraften er innesluttet i blodet og sjelen er innesluttet i livskraften. Når da Ånden forlater det jordiske legemet (Soma-Logos), kler den seg fra nå av i sin egen drakt, et Ildlegeme... Og når dette er så, da er alle ting hvorav enhver levende ting er sammensatt – grovt stoff (Soma-Logos), livskraft (Pneuma) og sjel (Psykhe) – udødelige..."

Hermes sier her at Psykhe er et "plagg" for Nous, Pneuma et "plagg" for Psykhe, Logos et "plagg" for Pneuma. 

 

Vi forstår altså at Nous er den evige og første årsak, Pneuma er Nous’ levende væren, Psykhe er Nous’ sansende vesen og Logos er Nous’ bevegende handling.

 

Omtalen av et Ildlegeme (Pyron on - kalles også Ildbærende åndevesen: Pyrphoron Daimon, samt lysvesen: Augoeides) referer til et av dødens ultimate mysterier som naturligvis ikke skal behandles her.

 

Vi kan nøye oss med å fastslå at ved å arbeide med å danne en metafysisk struktur, b.la. gjennom visse riter, meditasjoner og exercitia, så impregneres mønstre i Psyke og Pneuma som bidrar til å danne dette Ildvesenet som overlever døden...

​​

Vitenskapelige Påvisninger

Pythagoras, som bl.a. var innviet i det gamle Egypts mysterietradisjon og dermed hadde tilgang til svært avansert viten, la grunnlaget for hele den vestlige sivilisasjon. Vi ville ikke hatt moderne vitenskap uten forståelsen nedarvet fra ham og alle de etterfølgende initierte i samme linje.
 

Siden tidenes morgen har det i de fleste kulturer eksistert en praktisk viten om Pneuma og dets energisystemer i kroppen. Likevel har den moderne naturvitenskapen lenge befunnet seg i en fornektelse ovenfor mye av antikkens viten. Dette fordi den lenge har vært ideologisk fastlenket til filosofisk materialisme, og ikke har fått bevege seg utenfor paradigmets rekkevidde, delvis i frykt for å miste sin identitet.

​

Det er først i nyere tid at man endelig tar konsekvensene av hva de gamle vise visste, og integrerer deres sublime innsikter i samfunnet, for eksempel på områder som helbredelse, livsstil, kosthold, m.m. Delvis skyldes denne endringen at fysikken har kommet så langt at man gradvis aksepterer et større verdensbilde og gjennomskuer materialismens begrensning.

 

Mye av dette paradigmeskiftet skyldes også at man har tatt innover seg gammel visdom fra Østen. Av alle impulsene som har bidratt til vår revolusjonerende innsikt i menneskets helse og heling, er særlig gamle kinesiske og indiske tradisjoner fremtredende.

 

Om antikkens Grekenland var den vestlige sivilisasjons krybbe, så var Egypt grekernes. Mye tyder på at både Egypt og India hadde en langt eldre felles kilde. Dette kan forklare hvorfor Pythagoras og de innvidde i hans tradisjon formidlet en meget avansert verdensanskuelse helt på linje med hva vi kjenner fra Østen. Det er dessuten svært mange likehetstrekk mellom disse tradisjonenes livsstil, praksis og idelære.

​

En av fellesnevnerne er forståelsen av hva som kalles kraftsentre (eller energisentre).

 

Naturvitenskapen har dog store problemer med å ”måle og veie” Pneuma. Den kan påvises indirekte gjennom sin virkning, men det er svært vanskelig å kartlegge livskraftens egen anatomi. Derfor har forskere ikke forstått så mye av dens system og forholder seg svært lite til det.

 

Det er bare inntil ganske nylig at moderne medisin ikke har fullstendig avvist fenomenet. Den gryende interessen skyldes en rivende vitenskapelig utvikling hvor man stadig verifiserer gamle sannheter og bekrefter dem som nye.

 

For kraftsentrene sin del, gjelder dette særlig som en følge av demonstrasjoner av deres effekt. Her er flere vitenskapelige og praktiske eksempler som bekrefter eksistensen og virkningen av kraftsentrenes energisystemer:
 

Medisinske Terapier (Klinisk Praksis)

• Qigong som viser målbare immunforsvarsforbedringer.
• Soneterapi (bioakustiske frekvensers effekt på cellerespons).
• Kiropraktikk (energetiske korreksjoner målt via dynamisk radiografi).
• Yoga-terapi for PTSD med dokumentert endringer i vagusnerveaktiviteten.
• Akupunktur (nå dokumentert gjennom fMRI-studier av meridianstimulering).

• Biofeedback-trening som viser regulering av autonome funksjoner via fokus på energipunkter.
• Reiki og energiheling med dokumentert påvirkning på kortisolnivå og hjernebølgemønstre (bl.a. studier ved Harvard-affilierte institutter).
 

Vitenskapelig Bildeteknologi

• Bioelektriske målinger, PET-scanning av metabolske endringer ved akupunktur.
• Ultralyd-mikrovibrasjonsmålinger i bindevev ved akupressur og punktstimulering.

• MEG-skanning (Magnetoencephalografi) for å kartlegge energifelters interaksjoner og påvirkning på hjernen.
• fNIRS (functional Near-Infrared Spectroscopy) brukt til å måle oksygeneringsnivå i hjernen under meditasjon og visualisering av energiflyt.
• Kirlian-fotografering oppgradert til GDV-teknologi (Gas Discharge Visualization).• Thermografisk imaging (varmemønstre ved energipunktbehandling og stimulering).

​

Biofysikk og Kvantefenomener

• Torsionsfelter i biologiske systemer (russiske eksperimenter).
• Entanglement-lignende korrelasjoner observert mellom fysiske reaksjoner hos healer og pasient i sanntid (biofelt-synkronisering).
• Studier av elektromagnetiske felt rundt hjerteområdet som utvides under meditasjon og følelsesmessig kohærens (bl.a. HeartMath Institute).
• Superledningsegenskaper i meridianbaner dokumentert ved lavtemperatur-forskning (studier av lav-motstand elektrisk ledningsevne i meridianbaner).
• Biofoton-emissjoner (spontan lysutslipp fra celler) dokumentert ved energisenteraktivitet (Fritz-Albert Popps forskning på cellelys knyttet til energisentre).

​

Fysiologiske Målinger

• EKG-mønstre som responderer til energisystemstimulering.
• GSR (Galvanic Skin Response) målt ved intens konsentrasjon på chakraer.
• HRV (Hjertevariabilitetstesting) som validerer 5000 år gammel praksis av ayurvedisk pulsdiagnose.
• Måling av oksytocin-nivå etter energetisk berøring og fokuserte pusteteknikker knyttet til energistrømmer.

• Bioelektriske målinger av EEG-hjernekartlegging som viser korrelasjon mellom chakraer og hjernebølgeaktivitet.
 

Antropologisk/Historisk Dokumentasjon

• Tibetanske klangskålers effekt på cellevibrasjoner (nå studert via cymatikk).
• Maya-healingteknikker med presise energipunktkart som overlapper moderne meridianmodeller.
• Egyptiske tempelmalerier som viser chakra-lignende energisymbolikk brukt i prestelig initiering.
• Greske og indiske paralleller mellom prana, pneuma og vitalenergi i antikke helbredelsesmodeller.

​

Romfysiologi (NASA-relatert)

• Astronauters "meridian-lignende væskesirkulasjon" i mikrogravitasjon
• Endringer i HRV og EEG-mønstre hos astronauter som praktiserer meditasjon og pusteteknikker i romstasjoner
• NASA-finansiert forskning på hvordan visuell meditasjon endrer det autonome nervesystemets respons i vektløs tilstand
 

Disse eksemplene viser hvordan gammel visdom og moderne vitenskap konvergerer.

 

En annen faktor er det pågående paradigmeskiftet hvor mange våkner opp til nyansene utenfor den nidkjære materialismen. Flere forskningsområder bidrar til dette - hvor man før bare studerte energiformene til Logos (materien), forholder man seg nå også til Psykhe (bevisstheten) og Pneuma (livskraften) sine roller.

 

Det er blitt tydeligere at den synegetiske forbindelsen mellom de 3 universalkreftene er nøkkel til å forstå mange ulike fenomen. Eksempelvis innen helse, hvor denne sammenhengen anerkjennes når vi benytter det gamle uttrykket psykosomatisk (Psykhe/sinn og Soma/kropp).

 

Kraftsentre som komponent i vår totalitet er ennå ikke offisielt akseptert og inkorporert i lærebøker om anatomi, biologi, medisin, fysikk, osv. Årsaken er simpelthen at det ikke eksisterer noen full kartlegging og demonstrasjon av dem.

 

Det er da også svært vanskelig med dagens teknologi. Helt umulig er det ikke. Umulig er det bare så lenge det mangler vilje til å utføres, og ikke minst ved å kategorisk fornekte deres eksistens.

 

Et hederlig unntak er den japanske forskeren Dr. Hiroshi Motoyama, som har oppnådd et lite gjennombrudd i vitenskapelige granskning av kraftsentre. Hans målinger påviste at nivået til disse energifeltene hos mennesker som har arbeidet med sentrene (gjennom årevis meditasjonspraksis) var betydelig høyere enn hos kontrollgruppene.

 

Men selv om Pneumas mønstre i kroppen ikke er direkte åpenbare innenfor sansenes frekvensfelt vi opererer med til daglig, så kan heldigvis dens effekter måles. Til dette behøves ikke noe laboratorium – bare en kropp med bevissthet – så du kan selv gjøre det.

 

Men før du kan begi deg ut i terrenget, må du først ha en ide om kartet.

 

 En Fungerende Modell

 

Forvirringen er uunngåelig når vi betrakter de mange ulike systemene som presenteres på markedet i dag. Vi finner mange motsetninger og mangfoldige påstander som reflekterer ulik innsikt og tolkning.

 

Hvis det foreligger diametralt motsatte påstander kan ikke begge være korrekte. De fleste aksepterer at det finnes en objektiv og kollektiv virkelighet (selv om vi bare har tilgang til denne subjektivt), med klare kjensgjerninger innenfor denne virkeligheten som vi kan kalle universelle lover og prinsipper (eksempel: en kniv i hjertet medfører at du mister livet).

 

Hvis pneumakraftens sentre er et naturlig fenomen som del av naturlovene som har fostret resten av vår fenomenale menneskelige organisme, er sjansen stor for at ett enkelt individ ikke har monopol på denne sannheten. Pneuma er ikke et sertifisert studie og enhver amatør kan mene noe om det – og det gjør de da også.

 

Det er derfor viktig å være kritisk til selvbestaltede profeter og guruer som ønsker å lage et navn (eller en pengesekk) for seg selv. Deres ego krever at de må være originale, nyskapende og eksklusive – derfor endrer de stadig på det som allerede er, finner smutthull og fyller dem opp, introduserer personlige fortolkninger og spekulasjoner og presenterer dem som allmenngyldige, revolusjonerende og nye sannheter. Ikke før er en tese lansert med brask og bram, blir den senket av en etterfølgende versjon som søker å være i skuddet.

 

Dette er tydelig for enhver som har fulgt litt med innenfor selvrealiserings- og alternativmarkedet. Det er lite håndfast vi kan få ut av å følge slike personlige, subjektive filosofier. 

 

Men selv om vi ser bort i fra dem og bare fokuserer på tradisjonenes mer nøkterne, homogene og verifiserbare system, er der fortsatt en del ulikheter som simpelthen er uforsonlige. Noen skyldes fragmentering, forvirring, misforståelse, ukyndighet, terminologi, m.m.

​

Likevel gjenstår det flere uttrykk for uforsonlighet, og disse må lindres ved å avdekke faktiske kjensgjerninger. For hvis vi er enige om at 2+2 ikke både kan være 4 og 5, så må vi også innse at ikke alle systemene kan være like korrekte.

 

En tommelfingerregel for å skille klinten fra hveten er følgende:

 

• Renhet. Gransk de tidligste kildene som er tilgjengelige. Som regel er de opphav til alle senere spekulasjoner og versjoner. De fleste system er bare avskrifter og tredjehånds-informasjon. Det er ikke nødvendigvis sant bare fordi noen har skrevet det. Kildekritikk er derfor viktig.
   

• Verifikasjon. Sammenligne med fordomsfri, nøktern og seriøs forskning. Søk bekreftelse gjennom viten om naturlover. Se om påstandene holder mål innenfor en større kontekst. Etterprøv de detaljene du kan, for selv en liten bagatell kan velte hele byggverket.
   

• Eksperimenter. Finn ut for deg selv hva som stemmer eller ei. Intet er så gyldig som empirisk erfaring. Noter deg dine konklusjoner over tid. Let etter tendenser og mønstre. Prøv ut motsatte tilnærminger for å provosere frem klare resultater. Hold på det som virker og la tiden videreutvikle det.

 

Dette bringer oss til sakens kjerne. Systemet for kraftsentre som her presenteres, er ikke basert på religiøse dogmer, individuelle åpenbaringer eller fikse ideer. Derfor skiller det seg litt ut i enkelte detaljer fra det meste som flyter rundt på Internettet, og som regel er basert på ”readings”, ”kanalisering”, osv – hvor de fleste låner fra hverandre og ingen lengre vet hva som kommer fra hvor. Dette er helt i orden for dem som liker å leke med temaet gjennom spekulasjon og tolkning, men ikke er så opptatt av sammenheng og autentisitet.

 

Systemet som her presenteres følger visse objektivt verifiserbare kriterier, særlig innenfor vibrasjonsforskning. Det er tatt hensyn til faktiske kjensgjerninger om frekvenser, de ulike svingningstall, deres betydning og innbyrdes forhold.

 

Dets skjelettet er basert på pythagoreisk filosofi – den samme som for 2500 år siden forfektet slike kjensgjerninger som at jorden sirkulerer rundt solen, at solen forsyner oss med energi, at alt er vibrasjonsfrekvenser, at elektromagnetisme er en objektiv kraft, at alt resonerer, at tall kan måle alt, at alt består av geometriske former, at alt henger sammen, osv.

​​

De hadde også mer åndelige aspekter til sin forståelse enn bare rent tekniske fakta. Men disse var ikke i motsetning til det mekaniske - tvert imot stod de i samsvar med dem.

 

Dette delte de forøvrig med bl.a. gamle esoteriske taoistiske, hinduistiske og tibetanske strømninger, som også har sine egne versjoner av kraftsentrene. Det er interessant at nettopp de eldste tantriske system stort sett er i overensstemmelse med de antikke greske kilder.

 

Men la oss ikke sette vår lit til de vises ord alene. Selv de gamle vi har arvet fra kan ha feilet på noen områder. Dessuten kan detaljer bli mistolket, misforstått, feil-oversatt og ikke minst deler av helheten kan ha gått tapt. Dette er oftere regelen enn unntaket, for bare fragmenter overlever tidens tann.

 

Så det er vår plikt å forske, avdekke og verifisere så mange fakta vi kan. Det systemet som her presenteres, bygger derfor på en helhetlig forståelse og står i overensstemmelse med en større kontekst – en som også inkluderer andre, beslektede felt.

 

Eksempel: Om noen påstår at en bestemt farge eller en bestemt lyd er knyttet til et kraftsenter, er dette fullt mulig å etterprøve relativt enkelt. Frekvensene til både farge og lyd er kjente, og vi kan lett sammenligne deres respektive attributter med hver frekvens.

Dette systemet kan derfor avvike fra noe av det som florerer innenfor new-age industrien som ofte kun er basert på god tro. Men det er i orden. Så lenge det er dekning i både forskning, originalkilder og personlig erfaring, så er det uproblematisk om ikke alt stemmer overens med påstandene til alternativ ”eksperter”. Vi er tross alt ikke opptatt av å skape dogmer, men av at det praktiske arbeidet med kraftsentrene skal fungere og føre til konkrete resultater.

 

Og her kommer det tredje punktet inn i bildet: Personlig erfaring!

 

Ta systemet i bruk. Implementer de exercitia du lærer i våre studier. Virker det ikke for deg, så har du i hvert fall et grunnlag å avvise det på. Hvis du derimot opplever at det fungerer, endog bedre enn om du har arbeidet med andre tidligere versjoner som var mindre nyanserte, så kan du tilslutte deg erfaringen av at dette systemet er ”as good as it gets” på nåværende tidspunkt.

 

Da har vi et nyttig verktøy å benytte mens vi venter på at den eksoteriske vitenskapen både skal prioritere såvel som evne å avdekke ytterligere kjensgjerninger rundt vår totale menneskelige anatomi – inkludert Pneuma-faktoren.

 

Kraftsentrene Definert

 

Som de fleste vet, kalles kraftsentrene for chakras på alternativmarkedet. Dette er basert på det gamle sanskrit-ordet cakram – som har veldig mange betydninger – men som i denne forbindelse betyr spinnende disk/hjul/sirkel. Samme betydning har den buddhistiske termen cakka. Den latinske ekvivalent er rota (som i rotasjon).

​

Alt dette kommer av at energiflyten gjennom vitallegemet går i spiral, særlig hvor den er konsentrert i kraftsentrene. ​Naturligvis er dette foreløpig vanskelig å måle, men ikke fullt så vanskelig å personlig erfare.

 

I Taoistisk alkymi kalles energisentrene tan tien som betyr eliksirfelt. Vender vi oss mot vesten finner vi den latinske termen plexus som betyr nettverk (av plecto; flettet). Sufienes ord for dette er latifa og betyr subtilt fakultet/organ (en beskrivelse antikkens grekere også brukte).

​

Hvis vi vender oss til pythagoréerne, som vårt system er basert på, finner vi at de brukte ulike navn for å betegne selve systemet av kraftsentre.

Begrepet som var mest utbredt for kroppens indre sentre var anthos, som betyr blomst (Platon, Plotin, Proklos).

 

Blomstring og beslektede bilder brukes av Platon kombinert med sjelens vinger (som vokser i forbindelse med skjønnhetsopplevelser): "Hai pteryges autēs auxontai" (dets [sjels] vinger vokser) — et sentralt poetisk bilde på sjelens oppblomstring.
 

Noen ganger kaltes det psykhēs anthos, som betyr sjelsblomst (særlig brukt av hermetiske og nyplatonske representanter helt opp til renessansen og 1800-tallet) for å antyde prinsippet om å forene sjelen med det guddommelige – som er en av de mer spirituelle egenskapene tillagt kraftsentrene. Dette korresponderer med yogaens begrep; padma som betyr lotus og som symboliserer chakraene.

Platon selv bruker ofte blomsterbilder og sirkulære bevegelser i "sjelens struktur" (f.eks. i Timaeus og Phaedrus) og senere pythagoreere utvider dette.
 

I Phaidros bruker Platon bildene av vinger og blomstring i sjelen, som i dette eksempelet:

 

"Sjelens vinger vokser når den ser skjønnhet, og den blomstrer når den gjenkjenner det guddommelige."
 

Selv om han ikke bruker ordet anthos direkte i denne passasjen, er selve bildet av vekst og blomstring tydelig og ble senere fremstilt av nyplatonikere til å inkludere ideer som "sjelens blomster" eller "åndelige sentre". Dets historiske og filosofiske grunnlag er soleklar, særlig i senplatonsk og nyplatonsk bruk som metafor for indre spirituelle og energetiske sentre.

​

Nyplatonikere bevarer idéen og bruker anthos i den filosofiske og kosmiske konteksten. Eksempelvis finner vi hos Plotinos direkte bruk av anthos:
 

"…mildt lys … skinner ut av den som dens blomst og prakt (anthos kai stilpnotēta)." 
 

Her blir lyset himmelsk og sjelens uttrykk bokstavelig beskrevet som blomstring. Dermed er det historisk rimelig at senere tradisjoner refererte til dette som "sjelsblomst" (psykhēs anthos) – basert på tidligere pythagoreere som Platon - utvidet til billedspråk hvor blomstring tilsvarer antikkens spirituelle sentre eller chakra-lignende steder.

​

I Timaeus beskriver Platon verdenssjelen og den individuelle sjelen som sammensatt av sirkulære bevegelser, for eksempel i dette sitatet:

"Gud laget sjelen av det samme stoff som verdensaltet, og delte den opp i den samme, den andre og det mellomliggende, og han lot den dreie i to sirkulære bevegelser – én etter det samme, én etter det andre."
 

Dette beskrives nesten som geometrisk og harmonisk konstruksjon. Disse bevegelsene danner grunnlaget for fornuft og sansning. Det er et metafysisk bilde: sjelen som et kretsløp i harmoni med Kosmos. 

​

De sirkulære bevegelser kalles "kyklōi dē kyklon strephomenon" som betyr en sirkel som beveger seg i en sirkel - eller mer bokstavelig: en sirkel som blir dreid i en sirkel.

​​

Strephomenon betyr at noe roteres, og benyttes særlig for å beskrive verdenssjelen og dens dobbelte sirkulære bevegelser. Det latinske ordet rota tilsvarer på gresk kyklos, som også betyr sirkel, hjul eller krets – og brukes i både konkret og metaforisk betydning, akkurat som rota på latin. Nyanseforskjellen er at strephomenon beskriver hva kyklos gjør, men begge uttrykkene er tett koblet til antikkens esoteriske kosmologi og sjelsmetafysikk.
 

Platon bruker begrepet 'sirkulær rotasjon i sirkulasjon' både om sjelens såvel som verdens-sjelens bevegelse — spesielt de to sirkulære bevegelsene: én etter det samme, og én etter det andre.

​

Det er ikke rom her til å beskrive de to motsatte spiraler i tilværelsen som krysser hverandre (svastika, rota) og hvordan de er nøkkel til store metafysiske resultater. La oss nøye oss med å fastslå at aksen Luft (positiv polaritet) og Jord (negativ polaritet) roterer som en vannrett spiral og danner rommet. Den andre skapelsestrålen spinner mellom Ild (positiv polaritet) til Vann (negativ polaritet) i en loddrett spiral og danner tiden. Denne sistnevnte rotasjonen er essensiell i arbeid med Pneuma sine kraftsentre...

​

Når Platon sier at sjelen (og verden) roterer “en sirkel i en sirkel” er det et klassisk bilde av harmoni og kretsløp, som alt i universet følger - fra galakser til atomer. Det uttrykker en kosmisk og geometrisk rotasjon, som grunnlag for tid, forståelse og harmoni.

Platons bruker vinger som et bilde for sjelens guddommelige natur:

​

"Det guddommelige er skjønnhet, visdom, godhet og lignende; og ved disse næres sjelens vinger, og de vokser raskt; …"
 

"Hai pteryges autēs auxontai" (hennes vinger vokser) beskriver hvordan sjelen får vinger og stiger mot det guddommelige når den sanser skjønnhet.

Flere av tekstens passasjer viser tydelig den sirkulære bevegelsen i sjelelig opprykk — en vektig metafor for vekst og blomstring.
 

Videre beskriver Platon i Phaidros hvordan sjelen opplever frembrudd når vingene vokser:

"Vingens skaft hovner og begynner å vokse fra sin rot under hele sjelenes form; ... roten hovner og vokser [...] sjelen koker og brenner".

 

Dette er en sterk, kroppslig beskrivelse av sjelens ‘blomstring’ eller fremvekst av åndelig kraft. Platon bruker begreper som vinger, sirkler, koking og brenning for å beskrive sjelens oppblomstring. Han omtaler vekstprosessen som "fra irritasjon til blomstring". Med dette menes en slags indre stimulus eller påvirkning som setter i gang en utviklingsprosess i sjelen — altså at noe i sjelen blir aktivert eller vekket til liv, som en reaksjon på et ytre eller indre inntrykk. Det handler derfor om at sjelen først opplever en form for uro eller gnagende følelse (en slags irritasjon), som så starter en prosess som leder til at sjelen begynner å vokse og blomstre.

​

Også i Østlige retninger deler man ideen om at en indre varme skal aktiviseres, for så å rotere oppover gjennom "sjelsblomstene", som vil medføre åndelig vekst og endelig Illuminasjon. I alkymien henviser man ofte til det som indre ild (Ignis Interior). 

 

Det later også til at man på tvers av kulturer og tradisjoner er enige om hva som strømmer gjennom disse nettverkene av spinnende kraft.

 

Ettersom det greske begrepet Pneuma betyr vital pust og livskraft, indikerer det at livskraften er knyttet til åndedrettet. Pneumoni er lungebetennelse og pneumatisk er knyttet til luft og trykk. På latinsk har vi ordet spiritus (ånd), som har gitt oss termen spirituell for det åndelige. En annen variant er å inspireres, som betyr å fylles med ånd (beåndet). Men vi finner også ordet brukt i betydningen av ånding; respirasjon beskriver pusteprosessen. Ekspirere antyder noe som dør ut og ekspirasjon er det siste åndedrag. Spire er derimot det motsatte; hvor livet vokser. På engelsk sier man spirit om et åndevesen. Fra tysk får vi ordet geist - som i begeistring, de geistlige, og zeitgeist.

Som synonym til Pneuma har vi på sanskrit Prāṇa. Det angir livskraften som vi puster inn og som gjennom rett bruk i energisentrene bidrar til åndelig opplysning. Vi trenger ikke dra så langt for å finne forbindelsen mellom ånd og pust i livskraften. På norsk sier vi jo både å ånde eller åndedrett, samt beåndet eller åndefull.

​

Denne kraften har et eget ord i de fleste språk, og er eksempelvis identisk med kinesernes Qì, japanernes Ki, Tibetansk buddhistisk Lung, Hawaiisk Mana, Maorisk Wairua, Jødisk Nefesh/Ruach, og Islamsk Rūḥ. I okkultismen er begreper som Od og Vril benyttet, og i nyere vitenskapelig kontekst begreper som Orgon og Tachyon.

​​

​Når alle er enige om at pusten påvirker oss så mye, og fyller oss med mer subtile bio-energetiske vibrasjoner enn de luftgassene vi kan analysere i laboratorier, så er det kanskje verdt å ta på alvor – i alle fall nok til å undersøke?

 

Det har du anledning til - for mange av de meditative øvelser og teknikker for å arbeide med kraftsentrene (direkte eller indirekte) er nettopp knyttet til pusten. Det er særlig gjennom pusten vi mottar Pneumas vitalkraft som emanerer gjennom oss. Som Hermes beskrev i det ovennevnte sitatet, er den et bindeledd mellom vårt sinn og vår kropp, og kan derfor påvirkes av begge deler så vel som å påvirke den gjennom vekselvirkning.
 

Om vi vanskjøtter kroppen vil livskraften reduseres i oss. Om vi styrker kroppen vil den øke, for da styrker vi også ”begeret” den flyter i gjennom.

 

Om vi svekker psyken vil den minke, slik vi ser i oppgitte mennesker som lever i håpløshet, depresjon, angst, utbrenthet, stress, osv. Om vi styrker psyken vil den øke, slik vi ser i de som er entusiastiske, lykksalige, motiverte, forelskede eller håpefulle.

 

Det finnes mange fysiske treningsprogram som øker vitaliteten og som dirigerer den intelligent gjennom legemet. Yogiske asanaer og bevegelsesøvelser fra den Fjerne Østen er eksempler på dette.

 

Det finnes også mange meditasjonsprogram hvor en bruker psykens bevissthet til å styrke livskraften, eksempelvis gjennom visualisering og bruken av farger og lyd.

 

Psykosomatisk Pneuma
 

Kraftsentrene har altså både fysiske og psykiske egenskaper. De er en forbindelse mellom vår fysiske og psykiske konstitusjon, og er et nettverk av vehikler for Pneuma - som forsyner oss med liv, vitalitet og kraft.

Biologisk er sentrene knyttet til viktige nerver, kjertler og organer i legemet, og påvirker deres fysiologiske prosesser.

 

Dessuten har disse anatomiske bestanddelene også rene psykiske funksjoner, som delvis har vært oversett av moderne legekunst, men som gradvis avdekkes mer - mye takket være studier av nervesystemet og hormonene.

 

På mange måter kan vi betrakte kraftsentrene som det eteriske eller metafysiske nivået til nervesentrene.

 

De oppstår ved at vitale strømninger av Pneuma møtes og krysses etter bestemte strukturer som ikke dannes tilfeldig, men i regelmessige geometriske mønstre som følger den universelle vibrasjonsloven.

 

Vi kan godt kalle den energetiske virkningen av den nedstigende livskraft for ”eterisk legeme”. I så fall er ikke dette en vag og hypotetisk modell, men et helt faktisk vibratorisk felt parallelt med, og et aspekt av, det biologiske legemet. 

 

Dermed er livskraften et subtilt vibrasjonsfelt som til enhver tid gjennomstrømmer et levende menneske i kjøtt og blod. Pneuma utgjør et elektromagnetisk aspekt ved nervene, organene og kjertlene i legemet.

​

Sentrene unnfanger Pneumas høyere frekvenser og transmuterer dem til det kroppslige nivåets lavere frekvens, hvor livskraften kan sørge for kroppens ulike funksjoner, bl.a. metabolisme og annen hormonell aktivitet, fysiologiske og cellulære endringer. Dette er en like automatisk og ubevisst prosess som hjerteslagene. Men på samme måte som der kan oppstå interferens i kroppens ulike funksjoner, kan også ulike disharmoniske innvirkninger nedbryte denne bioenergiske funksjonen.

​

På mange måter kan kraftsentre betraktes som kjertlenes sublime aspekter. Selv om hvert senter også er knyttet til ulike organer og nervenettverk, er kjertlene deres viktigste fysiske forbindelse. Helt konkret er sentrene høyfrekvente egenskaper ved kjertlene. Mer poetisk kan vi si at de er ”kjertlenes sjel”. Men de er også en energetisk refleksjon av nerveplexus - disse områdene hvor nerver forgrener seg og gjenforenes akkurat som kraftsentre.

 

Den medisinske anatomien opererer med over hundre slike plexus, men der er mellom 5 og 12 større ansamlinger som kan betraktes som essensielle. Både disse og de 7 viktigste kjertlene, samt sentrale organer, er inkludert i en oversiktsplansje i våre studier, så vi kan vite hvilket senter som tilsvarer hva.

 

Det finnes svært mange soner av nerver som er flettet i hverandre. Disse kalles altså plexus, og de består av ulike sett med nerver som i kombinasjon tjener sin kroppsdel som en eneste stor nervebunt.

 

På samme måte fungerer kraftsentrene. Vi er fylt med livskraft i hver eneste celle, men enkelte steder strømmer den som blod i vener og er andre steder oppsamlet som nervenettverkene. I realiteten flyter det inn i hverandre som spindelvev, men kan distingveres som ulike sentre på to måter:

 

• Fordi bestemte steder akkumulerer så mye Pneuma at området utgjør en energetisk kompresjon.

 

• Fordi de er knyttet til bestemte organiske eller psykologiske funksjoner.

 

Noen av kontrastpunktene mellom ulike systemer er nettopp inndelingen av antall sentre samt deres konkrete plassering. Egentlig er dette en unødvendig konflikt:

 

• For det første eksisterer det sannsynligvis like mange kraftsentre som nervesentre, da det er et komplekst og komplisert nettverk. Vår oversikt ignorerer derfor de fleste og inkluderer bare de viktigste, som er sammensmeltninger av ulike singulære kraftlinjer til større oppsamlinger av vitalkraft, hvis mønstre er dannet etter den universelle loven om vibrasjoner (oktaver på 7 heltoner og 5 halvtoner). Det er i orden, fordi alle sentre henger sammen og impulser overføres dem imellom (som synapser). Derfor kan man likevel påvirke områder som ikke er medregnet i systemet man arbeider med.

 

• For det andre er plasseringene bare omtrentlige. Vi må huske at subtile vibrasjoner ikke er så grove at de manifesteres direkte i kroppen på en slik måte at de per i dag kan fullstendig registreres teknologisk.
   

Det er typisk for vår tredimensjonale tenkning at alt må lokaliseres, inkludert slike fenomener som tanker, følelser, minner, forestillinger, drømmer, osv - som tilhører Psykhe og derfor ikke er jordbundet. De er likevel virkelige, selv om de egentlig ikke begrenses til dimensjoner i romtiden. De vibrerer på frekvenser som ikke er begrenset til Logos og Soma sin materie, selv om rekkevidden også berører eksistensplanet vi oppfatter som fysisk.

 

Slik er det også med kraftsentrene. Avhengig av deres bølgelengde, amplitude, fase og frekvens, hender det at de inntar en hyperdimensjonal natur, noe som gjør at de transcenderer rommets lokalitet.

 

I alle tilfeller er det poengløst å vite deres nøyaktige plassering, så lenge vi anvender psyken og ikke mekaniske instrumenter som verktøy for å arbeide med dem. Selve intensjonen vil være nok til å kunne sende de nødvendige kommandoer til det riktige sted.

 

Dette fordi underbevisstheten har oversikt og er forbundet med dem (jfr. Psykhe-Pneuma relasjonen). Akkurat slik som den allerede gjør med hele det fysiske legemet, vet hvor alt er og dirigerer den indre anatomien uten å være avhengig av vår bevissthet (eksempelvis hjerteslag, blodomløp, fordøyelse, osv).

 

Om signalene vi dirigerer til sentrene er konstruktive, vil bero på sendingenes innhold. Hvis vi kjenner til betydningen og virkningen av for eksempel farger og lyd, vil de kunne bære den ønskede effekt.

 

Dette vil til og med virke selv om vi ikke vet noe om dem, ettersom det dreier seg om virkelige vibrasjoner og ikke bare innbilte fantasier. Det har altså en objektiv og målbar effekt.

 

Det er interessant at den klassiske esoteriske forståelsen av kraftsentrene, slik det går frem av pythagoreisk (inkludert platonsk, nyplatonsk og hermetisk) tradisjon, har visst om denne forbindelsen. Platon anså sentrene for å være subtile organer som Psykhe brukte for å relatere til den grovere fysiske Soma (som er dannet av Logos).

 

Dette var en forståelse som vedvarte. Sekstenhundretalls-mystikeren Johann Georg Gichtel, som var tilhenger av Jakob Böhme og fokuserte på den indre åndelige transformasjonen, sa at det finnes i menneskekroppen kraftsentre som, når de vekkes og renses, åpner veien for den guddommelige strømmen av livskraft.

Eksempelvis skrev han i sitt brevverk "Theosophia Practica":
 

"De syv kilde-ånder av Gud i menneskets sjel er som syv brennende lamper, som utgyder den guddommelige kraft i menneskets sentrum."
 

Når Gichtel omtalte åndelige energisentre i mennesket tilsvarende chakra-læren, var det uten Østlig påvirkning, men med en tydelig kristen mystisk tilnærming. Han refererte ofte til indre "lys" og "ild" som transformerende krefter, slik vi allerede har sett at pythagorismen og hermetismen gjorde det (augoeides, pyron daimon)
 

Man har altså vært klar over at sentrene som system for vitalt drivstoff stod under bevissthetens kontroll, og at det influerte kroppens fysiologiske prosesser.

 

De samme konklusjonene har moderne vitenskap endelig nådd: Materie er kondensert energi. Energi manifesterers som vibratorisk kraft. Vibrasjoner er svingninger av partikler målt som frekvenser. Svingningene danner bølger av bl.a. lys, elektromagnetisme og kvantematerie.

 

Og de påvirkes av observatørens bevissthet (observasjon, forventning, intensjon)…​​​​

​​​​​​​​