Pythagorisme | collegium

Virkelig Pythagorisme

Av Fr. Elgim

"Jeg er en av Pythagoras’ lærlinger.

Jeg ikler meg ikke ull, men lin.

Mine sandaler er ei av lær, men av strå.

Jeg ikler meg Jordens & Vannets Natur.

Jeg spiser ikke kjøtt."

APOLLONIUS AV TYANA (CA. 3 – 97)

Det er utvilsomt gledelig og virkelig trøstende for alle å merke seg fremgangen som den pythagoreiske idé for tiden gjør i verden. Vi er vitne til en fornyelse av interessen for Pythagoras’ ideal:

Harmoni i mennesket og harmoni i verden.

Likevel er det helt nødvendig å være presis og tydelig: Vi må unngå alt som gjennom forvirring eller feil gir pythagorismen et fantasifullt eller lite seriøst preg, eller kan kompromittere dens fremtid.

Vår ærverdige Mesters strålende karakter har i sannhet utmerket seg på så mange områder, at mange bare oppfatter én side av den – og i god tro oppfatter seg som sanne følgere av Mesteren fra Samos.

Musikkelskere vier Pythagoras en særlig kultivering, for han var den første som fastsatte lovene for musikalsk harmoni. Gjennom sine eksperimenter med vibrerende strenger var han den første som kunne belyse lydens mysterium og vitenskapen om de mest harmoniske proporsjoner. (1)

Arkitekter er inspirert av hans lære og oppdagelser, ved å bruke de beste proporsjonene (som av det Gyldne Snitt) på deres byggverk, konstruksjoner og kreasjoner. (2)

Matematikere priser Mesteren fordi han var den første som i Stor-Hellas lærte om hemmelighetene ved hypotenusens kvadrat, teoremene om likeformede trekanter, multiplikasjonstabellen, og andre lover om harmoni. (3)

Moralfilosofene ærer også vår velsignede Lærer med god grunn, for de har funnet en enestående kode for spiritualitet og etikk, i hans udødelige GYLDNE VERS, som svarer til menneskehetens høyeste lengsler.

Dyrevenner som gjennom avsky mot å drepe levende vesener, strengt og med glede følger en vegetarisk livsstil, kan ofte utgi seg for å være legitime disipler av Pythagoras. (4)

Blant alle disse Pythagoras’ venner finnes det mange som tror seg å være pythagoréere bare fordi de anerkjenner og respekterer ett eller annet isolert fragment av den totale læren.

Men til alle disse Mesterens venner, som følger én eller annen del av visdomsarven, må vi påpeke at hva de kjenner til om Pythagoras, i virkeligheten er hans minst viktige side. Det er rent hans profane side, som ikke innebærer noen hemmelighet overhodet, og som tvert imot ville være fordelaktig om ble kjent av alle.

Men det finnes sannelig en annen side ved Mesteren fra Samos, i den autentiske tradisjonen til den Pythagoreiske Orden: Hans esoteriske og initiatoriske lære. Dette er den skjulte siden ved pythagorismen.

Det er en fortrolig del av hans lære om mennesket og dets høyeste skjebne; om selve meningen med livet; om betydningen av Kosmos og dets forbindelser med det guddommelige.

Denne siden er generelt svært lite kjent for massene, for den er kun tilgjengelig for et meget begrenset antall lærde som er i stand til å lese de opprinnelige tekstene i "Corpus Pythagoricum", som viser oss det trofaste bildet og den ekte nedtegnelsen av hans initiatoriske lære. (5)

Hvordan våger de å kalle seg "Pythagoreere", disse som ignorerer den viktigste delen av Pythagoras undervisning?

Studiet av denne essensielle delen av Pythagorismen er dessverre ikke innen rekkevidde for amatører eller profane. For det krever en total uavhengighet i sinnet overfor vår tids religiøse doktriner, og dessuten en reell frigjøring fra samfunnets nåværende disipliner – som, må vi minne om, kjennetegnes av en smertefull regresjon tilbake til fortidens.

Allerede på Mesterens tid ble disse sannhetene ikke lært bort til de vulgære. De forble kun disiplenes eksklusive apanasje og hellige privilegium.

Dessuten var mange års novisiat ansett som uunnværlig før disse kosmiske hemmelighetene ble overlevert: For ikke alle sinn er modne for å motta slike åpenbaringer.

Vår Mester sa: “En Hermes kan ikke lages av noe slags treverk.” (6)

Vi må dessverre være klar over at det beviselig er svært vanskelig - om ikke umulig - å praktisk realisere i vår tid de innvielsesmedoter som ble praktisert av våre velsignede forløpere.

Vi har ikke klart å opprette noe Pythagoreisk Kloster i den moderne verden; for der å ta imot et utvalgt antall unge med rene hjerter og uavhengige sjeler, for å underlegge dem et langt og hardt novisiat; og deretter å forbeholde de beste blant dem en dypere studie av de autentiske mysteriene.

Et slikt initiativ ville aldri finne tilstrekkelig støtte og midler til å bli realisert!

Utallige dollars finnes for å organisere sportssentre. Ikke én eneste vil bli funnet for å skape et pythagoreisk senter. Millioner brukes på å oversvømme verden med bibelkopier på alle språk. Ikke en eneste skilling gis for å utbre Mesterens Gyldne Vers.

Videre er den nåværende ungdom fullstendig styrt av maktene som former dem etter materialistiske og selviske begjær. Massemedia, sport, underholdning og et feilaktig utdanningssystem driver dem mot total konformisme og avhengighet til verdens materialistiske ledere. Svært få unge søker et høyere ideal og er virkelig interessert i å erobre den ene, unike Kosmiske Sannhet.

Vår tids drama ligger nettopp i ungdommens manglende tiltrekning mot den eldgamle kultur, de aktverdige idealer og de udødelige tradisjoner fra en stor fortid, som vi skylder vår åndelige Mor: Antikkens Hellas.

Vi må ha mot til å møte denne virkeligheten. Vi må være bevisste på at Pythagorismen i dag ikke finner gjenklang i ungdommens verden, mens enkelte utvilsomt skadelige, urettferdige og totalitære doktriner har fått deres lojalitet.

Dette er resultatet av meningsløs propaganda rettet mot millioner av sympatiske unge, som dermed definitivt går tapt for åndeligheten.

I andre og mindre ateistiske land har buddhistiske, hinduistiske, islamske, jødiske eller andre Abrahamiske religiøse bevegelser trent opp yngre generasjoner i former for spiritualitet som er svært annerledes enn pythagorismen. Dette er mulig takket være betydelige subsidier fra lokale myndigheter, og også takket være mer enn 2000 års offentlighet.

Slike bevegelser har utvilsomt en viss midlertidig moraliserende effekt på de unge. Men når de blir eldre, løsriver de seg ofte fra dette. I moden alder avviser de alle tomme dogmer som ble påtvunget dem i barndommen. Etter opplyste undersøkelser synes alt å være i strid med fornuft og vitenskap, om ikke fullkomment barnslig.

Hvis disse unge hadde blitt opplært ved pythagoreiske sentre i en tradisjonell undervisning i den autentiske mysterietradisjon sine tidløse sannheter, ville de utvilsomt ha forblitt knyttet til spiritualitet og praktisering av dyd.

For den pythagoreiske tradisjon er en åndelig og intellektuell disiplin som også er vitenskapelig; den er på ingen måte krenkende eller kun fantasifull; den er i samsvar med de matematiske naturlover som styrer hele universet. Den kan aksepteres av menneskelig fornuft uten anstrengelse, uten tvang og uten ydmykelse.

Pythagorismen i sin sanne tradisjon er logisk, samsvarer med virkelighetens verden, og påtvinger ingen noe som helst. La oss minnes at den formelle fornektelsen av den autentiske tradisjon (som nødvendigheten av reinkarnasjon og dens følgesvenn vegetarisme), innebærer tvunget tilslutning til sjokkerende myter som forfektes av de Abrahamiske religioner.

På grunn av mangel på dokumentasjon, kaller enkelte venner av Pythagoras seg for pythagoreere, samtidig som de holder fast ved moderne praksiser og overbevisninger som er det motsatte av pythagorisme.

Noen av dem som betrakter seg selv som pythagoreere er i sitt indre kristne: De aksepterer Bibelens dogmer, deltar i kirkesamlinger og påkaller en sagnomsust Kristus som Gud. Dette er en irrasjonell holdning, ubegripelig for en sann pythagoreer. Det ville være like absurd og ulogisk som om en mester i Islam steg opp på prekestolen og forkynte at bare Buddha hadde brakt sannhet til verden; eller om en katolsk prest erklærte at bare Muhammed er sannhetens bærer og den eneste profeten for den sanne Gud; eller at en Bodhisattva underviste de troende at kun den jødisk-kristne Bibelen er veien til sannhet.

Tvert imot, siden det finnes mange veier til det guddommelige, er det naturlig at muslimen søker Gud gjennom Koranen, jøden og den kristne gjennom Bibelen, buddhisten ved hjelp av Gautamas lære, og så videre.

Derfor er det både overraskende og pinlig å se enkelte såkalte venner av Pythagoras bruke hans navn ved enhver anledning, samtidig som de slavisk følger – eller til og med underviser – dogmer og liturgier fra jødisk-kristendommen.

Denne sistnevnte tradisjonen er yngre enn pythagorismen og samtidig en skamløs etterlikner på mange områder (som bl.a. moralfilosofien) – mens på andre områder (som bl.a. reinkarnasjon) dens mest kategoriske motstander.

Den første betingelse for å være en ekte pythagoreer er å kjenne den sanne læren etter Pythagoras, deretter å slutte seg til den, studere den, etterleve den, bevokte den, og utvise høyeste varsomhet for ikke å blande den sammen med tidligere eller senere doktriner som kan forvrenge eller til og med forråde den.

Det er dette motet til å fastholde sann pythagorisme som mangler hos de fleste mennesker i vår tid.

Pythagorisme er en fullstendig og helhetlig disiplin som omfatter alle menneskets og universets problemer. Den er rik nok til å tilfredsstille ethvert sinn som søker sannhet.

Det ville derfor være til skade for den, å forsøke å blande den med doktriner som både er historisk og åndelig fremmede for den.

Allerede på vår Mesters tid ble det sagt: «Mange bærer Thyrsos, men få blir ekte Bakkanter».

Dette vil si at mange er kalt, men få blir virkelige innvidde, siden de mislykkes i å gripe – langt mindre forstå – mysterietradisjonens essens. (7)

Dette gjelder også i vår tid. Mange interesserer seg for Pythagoras, men svært få er i stand til å forstå ham i hans virkelighet og å følge ham i hans disiplin.

Kun ekte pythagoreere:

Studerer inngående Mesterens initiatoriske doktriner,
Slutter seg til dem med både forstand og hjerte, og lever følgelig et pythagoreisk liv.

De falske pythagoreernes uvitenhet hindrer dem i å vite at (som historisk bevist) vår Salige Lærer etterlot et enestående hele av autentiske tradisjoner.

Ikke bare vet de ikke at det finnes et Corpus Pythagoricum og nøyer seg med å kjenne de Gyldne Versene, men de vet heller ikke at han etterlot hellige liturgier til sine mest hengivne disipler. Dem som utøver disse sikres forening med Guddommen og en bedre skjebne i Hades. Initierte pythagoreere er således hengitt studiet og forståelsen av etterlivet, hvilket innebærer knallhard praksis for å overkomme de vanligste fellene mennesket går i vedrørende død og reinkarnasjon...

Det finnes faktisk en slags pythagoreisk religion – det vil si et helt korpus av riter, øvelser og bønner, spesielt utformet og undervist av Pythagoras – som har vært praktisert av innvidde siden oldtiden.

Dette demonstreres slående ved det beundringsverdige helhetlige stukkoverket i den underjordiske pythagoreiske basilikaen ved Porta Maggiore i Roma (oppdaget i 1917).

For den tradisjonelle pythagorismen sikrer disse ritene og liturgiene en varig forbindelse med den åndelige verden, og deres utøvelse er uatskillelig fra et sant pythagoreisk liv.

Riten den hellige S:: har i over 2500 år utgjort en virksom og beundringsverdig forbindelse mellom Guddommen og mennesket. Ved dets hellige måltid er Guddommen menneskets gjest. Etter den fysiske død er det menneskesjelen som, ved vennskapets edle kraft, er Guds gjest ved salighetens evige hellige bord.

Det finnes ingen levende pythagorisme uten denne åndelige forbindelsen mellom det usynlige og det synlige; mellom Himmelen og Jorden.

Denne sannhet bør bli kjent og denne praksis, som i virkeligheten er den største rikdommen i Pythagorismen, bør bli spredt og organisert i alle verdens land. Først da vil det kunne oppstå en osmose mellom den åndelige og den jordiske verden, i kraft av de mektige pythagoreiske liturgiene.

Den hellige S:: har intet til felles med den eukaristiske ritus i jøde-kristendommen. I sistnevnte blir et offer mentalt slaktet – Frelseren; det fremsettes en bønn om å oppnå en fordel gjennom "hans dyrebare blod". I realiteten er dette et skadelig magisk ritual basert på ofring og død, og stammer fra hedenske strømninger som fantes under dannelsen av den Paulinske kristendom noen hundre år etter Jesu’ liv og virke...

Den hellige S:: er noe helt annet: Det er et hellig måltid hvor nærende substanser blir ofret til og delt med Guddommen. Det er en vennskapelig, søskenlig, kjærlig deling, uten destruktiv magi, uten blodsutgytelse, uten noen form for drap og uten offermentalitet.

Men det må sies, forklares og gjentas, at på grunn av mangel på mot og nysgjerrighet, følger kristne troende i vår tid et blodig ritual – uten å studere det, uten å forstå det, og uten å undersøke dets opprinnelse eller dets åndelige og moralske kvalitet. (8)

Der hvor det finnes en sann pythagoreer, finnes det alltid en sann S::. På dette vis kan man skjelne det ekte fra det falske, de innvidde fra amatørene, de samvittighetsfulle disiplene fra de innbilte sektmedlemmene.

I lys av disse prinsippene, er det i vår urolige, materialistiske og dekadente tid mulig å skjelne hva som er den pythagoreiske vei til handling.

Vel, to plikter blir pålagt oss:

Den første er å gjøre den store karakteren til vår salige Pythagoras kjent for verden, og å spre den eksoteriske delen av hans lære hvor enn mulig: I moralen har vi De Gyldne Vers. I kunsten har vi Det Gyldne Snitt og dets mange anvendelser. I filosofien har vi hans tallsystem, som samsvarer med vår tids vitenskapelige ånd. I pedagogikken har vi hans beundringsverdige system for selvransakelse – den daglige Psykostase. (9)

Alt dette er den profane siden av Pythagorismen.

Den andre plikten er å opprette et meget lite antall pythagoreiske opplæringssentre i alle land. Disse skal gi til et utvalgt og sterkt begrenset antall initierte, en fullstendig innføring i de esoteriske mysteriene og i de spirituelle praksisene til den autentiske mysterietradisjonen.

Dette vil være den konfidensielle siden av Pythagorismen.

Å blande disse ulike aktivitetene må derfor unngås, slik det allerede ble gjort på vår salige Mesters tid, hvor disse to pythagoreiske aspektene ble holdt adskilt fra hverandre.

På den ene siden underviste vår opphøyde Lærer folkemengdene på Agora (den profane og eksoteriske siden). På den andre siden underviste han Ordenens mysterier og den hellige S:: sine dyder til en utvalgt gruppe disipler, som under hans ledelse levde et felles liv, atskilt fra den ytre verden (den lukkede, initiatoriske og esoteriske siden).

Offentlige og profane samlinger, hvor mange mennesker med ulike meninger kommer sammen, kan ikke i sannhet behandle konfidensielle spørsmål eller trenge inn i Ordenens hemmelige læresetninger (det ville være en fornedrelse av de tradisjonelle mysteriene).

Kun en privat og hengitt forsamling av utelukkende pythagoreiske innvidde, skjult for den profane verden, kan studere essensen av den autentiske pythagoreiske åpenbaring og de hellige liturgiene som er dens permanente forbindelse med den guddommelige verden.

Mange mennesker vet ikke at den esoteriske Ordenen av pythagoreiske innvidde har overlevd både den jødekristne idéverdenens invasjon og de grusomme forfølgelsene som hadde som mål å utrydde paganismens opprinnelige åndelige tradisjoner.

Ordenens Innvidde har holdt seg skjult for verdens øyne, og har operert under ulike navn på forskjellige steder til ulike tider (en praksis som vedvarer), som "Fratelli Oscuri”; “Fedeli d'Amore”; “Tobaccologists”; “Nicotiniates”; “Tavern of the Muses”, “Masters of the Luminous Ring», m.m.

Gjennom århundrene har de sikret kontinuiteten til Ordenens tradisjonelle læresetninger om sannhet og den hemmelige praktiseringen av dens hellige liturgier – uten hvilke Ordenen ville ha mistet enhver forbindelse med den åndelige Virkelighet, og ville ha vært ute av stand til å overleve. (10)

"Epou Theo", det vil si: Å følge Guddommen – dette er idealet for virkelige pythagoreere. (11)

"Illuminare et Sanare": å opplyse den profane verden og helbrede den fra dens onder, forblir dens profane oppgave.

Disse oppgavene har ikke endret seg. Et budskap om kjærlighet og forståelse – om ekte vennskap og søskenskap – må, mer enn noen gang, bringes til en verden fylt av hat, urettferdighet og krigerske vanvidd, gjennom å binde den til de Himmelske Makter ved frelsende riter.

For å nå dette tofoldige ideal – denne fysiske og etiske gjenfødelse, denne åndeliggjøring av det materielle univers – er det nødvendig at sanne Pythagoreere, og ikke blotte sympatisører, vier seg til denne sublime oppgaven og gir bevis på deres troskap mot Mesterens autentiske doktriner.

For at dette idealet skal seire, må falske pythagoreere, de vulgært nysgjerrige, de godtroende judeo-kristne sektmedlemmer, tilhengere av ulike doktriner og ideologier, samt fantasifulle sinn ute av stand til å ære den hellige disiplin, strikt holdes borte fra Ordenens rekker. Dette er ikke uforsonlig rigiditet; det er simpelthen et uttrykk for sunn logikk og elementær forsiktighet.

Det er en dyp psykologisk sannhet at intet menneske kan tjene to herrer samtidig. Det er ikke mulig å lytte til vår Salige Mesters budskap, erkjenne hans lære, praktisere hans hellige riter og åndelig binde seg til det U-ut-talelige Senter som styrer universet – og samtidig følge en fantasifull lære, praktisere skadelige riter og påkalle oppdiktede guddommer som historisk sett er yngre enn Pythagorismens tid.

Intet dobbeltspill, ingen infiltrasjon og forflatning, ingen sammenblanding er her tillatt. Den ene vei utelukker den annen. Det er umulig å samtidig være Vann og Ild, Sannhet og villfarelse, en Pythagoreisk adept og medlem av en trangsynt sekt.

Allerede på vår Mesters tid viste kun én gren av det pythagoreiske Ypsilon den rette vei for de innvidde å følge. En sann initiert skiller automatisk Sannhet fra illusjon, klinten fra hveten, doktrinen fra dens moderne forvansking.

La oss derfor være varsomme overfor substituttene for ekte Pythagorisme, slik som fra tid til annen tilbys av uopplyste eller fantasifulle sinn i vår tid (så som pseudo-alkymister, kristne hermetikere, såkalte ritualmagikere, etc.).

Måtte vår Vise Lærer, dvelende i det Evige Lysets høyder, omgitt av en hellig Falanks av vår Ordens velsignede instruktører, som skinte gjennom alle historiens tidsaldre, tillate at et større lys skinner over den evige Kjede av Pythagoreiske initierte!

Måtte denne For-Ens-Het mellom alle barn av samme kjærlige Fader og felles åndelige veileder, daglig berikes ved tilslutning av nye sjeler.

"Vær velsignet i legeme og sjel" – slik lød Mesterens ønske.

Med ham gjentar vi det og sier det til deg i kjærlighet:

Måtte alle den Hellige TETRAKTYS åndelige flammer opplyse din forstand og utvide ditt hjerte til evig tid!

Merknader:

[1] Nikomakhos fra Gerasa: Manual of Harmonics, kapittel 5 og 6.

[2] Matila Ghyka: Le Nombre d’Or, Paris, Éditions N.R.F., 1930, bind I.

[3] P. Brunet og A. Mieli: Histoire des Sciences, Paris, Payot, 1935; kapittel 5, 6 og 9.

[4] Begrepet Pythagoreer ble brukt som synonym for vegetarianer i Europa og USA helt frem til tidlig 1900-tall – og i enkelte akademiske og kulturelle miljøer enda lenger. Etter 1920 var det fortsatt i bruk, men vegetarianer overtok gradvis helt som standardbetegnelse, og pythagoreer som synonym ble stadig mer arkaisk, men fortsatt brukt i enkelte spirituelle og esoteriske kretser. I Oxford English Dictionary defineres "Pythagorean" (adj.) fortsatt historisk som "a person who abstains from eating meat, especially for philosophical reasons" – med første attestasjon fra 1580-tallet.

[5] I sin "Pythagoras Source-Book and Library" (1920, Platonist Press, Alpin, N. Jersey), har amerikaneren Kenneth S. Guthrie den store fortjeneste å ha utgitt på engelsk de mest fremragende greske forfattere innen Pythagorismen. Hobart Huson har gjort utdrag av dette i sin Pythagoron (1947).

[6] Apuleius: De Magia, s. 48.

[7] Platon: Phaidon, 69 c.

[8] J. Mallinger: «Dogme et Rituel du Pythagorisme», i magasinet Inconnues, nr. 11, s. 13–15.

[9] Dr. Sakellariou: A new method of Character Training applied on 200,000 students in Greece and Egypt, Athen, 1956.

[10] J. Mallinger: Histoire secrète de l’Ordre des Pythagoriciens, i magasinet Inconnues nr. 10.

[11] Stobaios: Eclogae, II, kapittel 6,3.

(Først publisert i 1958. Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::