Dannelse | collegium

Den Pythagoreiske Dannelse

Av Fr. Philophotos

Vår vestlige verden er så gjennomsyret av pythagoreiske begreps-forestillinger at vi ofte glemmer hvilke særegne ideer det faktisk var Pythagoras overleverte til oss i oldtiden. Hensikten med denne teksten er å påminnes dem.

I antikken hadde den pythagoreiske lære to felt: ett for viten, ett for meditasjon. Disse to områdene, som ofte flettet seg inn i og beriket hverandre gjensidig, kan sammenlignes med to nivåer.

Porfyrios beretter i "Pythagoras' liv" (s. 46–49):

"Det gjenspeiler også en livsstil så spesifikk at pytagoreerne ble gjenkjent nettopp gjennom sin sosiale fremferd, snarere enn gjennom konkrete doktriner undervist i deres skoler – særlig siden mange av disse lærdommene for det meste skulle holdes hemmelige. De første søkerne, som både var mystikere og matematikere, mente at en ubetimelig og klossete anvendelse av de hellige lovene som styrer verden, kunne føre til alvorlige forstyrrelser i universet."

Den Pythagoreiske Livsvei

Deres levesett samsvarte med en daglig aktualisering av de essensielle egenskapene som ble beskrevet og besunget i De Gyldne Vers – råd som fremdeles er fullstendig nyttige i vår tid.

Lengselen etter rettferdighet (dikaïosynê) ble uttrykt med urokkelig mot (andreia), men likevel med sindighet (sôphrosynê).

Pythagoreerne tillot seg ikke å rives med av vrede eller å tape beherskelsen av sine handlinger og tale. De søkte å leve i harmoni (harmonia) og handle kun på balansert vis – i det rette øyeblikk (kairos).

Deres fremferd og reserverte holdning var så samlet at den sto i skarp kontrast til resten av befolkningen, hvis væremåte var ganske overdreven og uttrykt med gestikulering og verbal patos.

Deres følelse av søskenskap (philia) strakte seg utover den lukkede krets, og kom til uttrykk i dyp medfølelse med alle levende vesener – også dyr. Dette førte til en så streng vegetarisk diett som mulig og et kategorisk avslag på å delta i blodige offerhandlinger.

Deres gudsoppfatning var henoteistisk: De tilbad Den Ene, hvor guddommen i sin opprinnelige form var fullstendig upersonlig, manifestert gjennom matematikkens og harmonienes lover.

De greske gudene og tilhørende myter ble betraktet som symbolske slør, som representerte billedlige fremstillinger av de numeriske kausaliteter bak naturens orden som styrer universet.

Kosmos (på gresk betyr kosmios «velordnet i skjønn sammenheng») var begrepet Pythagoras alltid brukte for nettopp å vise at universets lover ikke kom fra gudenes luner, slik enkelte myter antydet.

De deltok i datidens religiøse kulturer, og gjennom sin tilstedeværelse tilførte de disse religionene en dypere og mer omfattende dimensjon.

Deres tro på sjelevandring medførte en overbevisning om at det i erindringen kunne fremkomme viten fra et fjernere, glemt forutliv. Inkarnasjon kunne også skje i dyreform – ikke som straff, men som ledd i en langvarig vekst.

Idealet var å nå det endelige målet å kunne bli en pythagoreisk philanthrôpotatos daimon – et åndsveilendende vesen som ikke lenger trengte å inkarnere, og som skjønt den var selv fri fra eteren, valgte å forbli i kretsløpet mellom månen og jorden for å bistå menneskeheten.

Pythagoreeren måtte først rense sitt sinn, ved å fjerne forhastede og feilaktige forestillinger og ved å utvikle en personlig holdning preget av selverkjennelse og en så objektiv tilnærming som mulig. De praktiserte daglig psykostasia – en sjelens veiing – for å justere deres adferd: for å øke gode handlinger og redusere mengden dårlige, uten triumferende selvforherligelse eller steril skyldfølelse.

I de pythagoreiske fellesskap fantes det rom både for kvinner og menn (noe som var uvanlig for sin tid) – selv om rammene kunne være preget av datidens kultur. Vi kan dog ikke overse at ordenen, i det minste ved to anledninger (på 400- og 500-tallet e.v.t.), ble ledet av kvinner: Hypatia av Alexandria i Egypt – som ble grusomt steinet til døde av kristne – og Asklepigenia (datter av Plutark og initiator for Proklos), hun var den siste som kjente de hellige egyptiske lydformler.

Utenfor sin krets vakte pythagoreernes måteholdne oppførsel respekt og beundring hos noen, men også mistro og misunnelse hos andre.

Pythagorismen, skjønt virksom og harmonisk i samfunnet, forble en åndelig bevegelse med særegne fordringer. De fleste av disse livsprinsippene ble senere adoptert av utallige mennesker – helt frem til vår egen tid – uten at man nødvendigvis visste at de stammet fra vår eldgamle tradisjon.

Den Matematiske Tilnærming og det Hellige Kosmos

"Når sinnets mentalitet renses", dannes det en evne til å nå de "uforanderlige sannheter" (Porfyrios, s. 46) – det vil si på en gyldig måte studere de skapende arketyper bak det organiserte Kosmos. Med andre ord: når Psykhê hadde frigjort seg fra personlige påvirkninger av sine drifter og fysiske begjær, ble Noûs tilgjengelig for erkjennelsen.

For dem fantes det nå en fullkommen harmoni – endog en virkelig identitet – mellom Zevs’ Nous, menneskets Nous og alle lovene som styrer Kosmos.

Etter den meditative forberedelse begynte Exericita - øvelser som særlig var rettet mot tallene og proporsjonene (betraktet som guddommelige emanasjoner) – midler til plutselig intuitiv innsikt i opprinnelseslovene og til en velgjørende ekstase.

Tilbakevendingen til disse meditative øyeblikkene (theôrêmata) krevde en nøyaktig strukturering av innholdet – helst i matematisk form (mathêmata).

De oppdaget hemmelighetene i verdens orden som de oppfattet som fullkomment harmonisk. Mytene skjulte disse hemmelighetene og gav samtidig nøkler til å forstå dem.

Gjennom gjentatte meditasjoner, og i henhold til utviklingsgraden av Psykhe og åpningen i Noûs, hendte det at refleksjonene i disse små grupper førte til så dyp perpleksitet at det krevde absolutt hemmelighold.

Slik var dramaet ved oppdagelsen at kvadratroten av 2 er et irrasjonelt tall – ikke representertbart gjennom et tallmessig forhold: kunne det altså finnes brudd i Kosmos’ Harmoniske Orden?

Herav den urovekkende tolkning av akousmaet: «ÉN, TO» – som også korresponderer med problemet knyttet til fordoblingen av alterets flate i Delfi, samt å numerisk beregne den overgangen som førte til kvadratroten av 2.

Vi merker oss også at dette matematiske feltet – både vitenskapelig og kreativt – utviklet seg og inspirerte både lærde og kunstnere. Vi ser hvordan Johannes Kepler, en sann pythagoreer, fant at det var fra de fem Platonske Solider vi finner lovene som avgjør avstander, hastigheter og planetbaner.

Et kunstverk burde gjenspeile disse guddommelige proporsjoner, og selv om Det Gyldne Snitt ble klarere definert gjennom århundrene, ble det kun en liten del av mange verk fra renessansen og fremover til i dag - for eksempel i maleriene til Salvador Dalí.

Den Religiøse, Meditative og Ekstatiske Søken

Tilgangen til det guddommelige som Kosmos’ dynamiske organisator, og til arketypene skjult i vårt Noûs, ble oppnådd gjennom ekstatiske meditasjoner som var basert på slike strukturer "i grenseområdet mellom det legemlige og det immaterielle" (Porfyrios, s. 47), det vil si: etter renselsen av sinnet.

Pythagoreerne samlet seg regelmessig på steder med sakral harmoni; i templer - eller under kristenforfølgelsene hvor de urgamle templene ble vanhelliget og ødelagte - i huler, under jorden eller i natursteder nær rene kilder, for der å under dyp meditasjon verne den nødvendige freden som tillater guddommelig inspirasjon.

Tall og proporsjoner var på en og samme tid matematiske strukturer og guddommelige utstrømninger. Å avsløre dem uten forbehold og varsomhet representerte ikke bare en type profanisering av det hellige, men også som en fare utfra hva en lytter med dårlige hensikter kunne misbruke denne viten til. (Desintegrasjon av kosmos!)

Pythagoreerne hadde en svært vid og ikke-dogmatisk respekt for religiøse veier, men de så "bakenfor disse veiene", slik Plutark klart uttrykte det:

"De som hevder at Apollon og Solen er det samme, dem bør vi med rette ønske velkommen og elske for deres godhjertethet i å plassere sin gudsforestilling i det hva de mest ærer og verdsetter over alle ting som de kjenner og lengter etter."

"Men, som om de nå hadde et søvnaktig syn av guddommen midt i de skjønneste av drømmer, la oss vekke dem og formane dem til å fortsette mot større høyder samt kontemplere den våkne visjon av hva den virkelig er."

"Samtidig skal vi også vise ærbødighet overfor dette bilde av den i Solen, og ære den skapende kraft som er knyttet til det – for så langt det lar seg gjøre, kan sanseerfaring gi oss et snev av sinnets erfaring; det som alltid er i bevegelse kan gi et avglansbilde av det ubevegelige – et bilde som på en eller annen måte overfører noen glimt - som speilrefleks av Den Enes godhet og salighet."

(Plutarch – Moralia – Volume V, s. 21, “The E at Delphi”.)

Denne pythagoreiske tilnærmingen har vedvart gjennom århundrene, og lever videre helt frem til våre dager. Var det ikke nettopp pythagoreeren Virgil som ledsaget Dante gjennom helvetets mørke irrganger og skjærsildens prøvelser (for å frigjøre hans primitive impulser, roe hans følelsesliv og rense hans sinn), for deretter å ankomme det høyeste mål og frydes i paradisets ekstase, nå ledet av Beatrice (altså den ekstatiske "lykksalighet" personifisert), for å oppdage den stråleglansede rose som representerer den høyeste guddom?

Også i vår tid, innen små pythagoreiske grupper i verden, foruten de mange medlemmer som ikke bekjenner seg til noen religion, sameksisterer her også kristne, jøder, sufi’er, hinduer, buddhister og spiritualister – alle åpnet for den åndelige sti som overlever i våre riter, som tillater dem å leve på ulike vis, ikke-dogmatisk, i religionen til opprinnelsen av alt.

La oss verdsette denne pythagoreiske tradisjonen som er unnet oss. La oss forsøke å utstråle rundt oss egenskapene til dens ånd, forstand og sakrale åpning – uten å måtte nødvendigvis kalle det pythagorisme.

Er ikke hovedmålet som driver oss å løfte menneskers etiske og åndelige nivå, slik at de, når de vandrer vår sti, finner en dypere lykksalighet, samt at de gjennom sin egen utstråling deler videre dette høyere tilværelsenivået med alle som omgir dem, og dermed medvirker til å skape en mer harmonisk verden?

(Først publisert i 2013. Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::