Orfeus | collegium

Orfeus og Døden

Av Fr. Elaa

Gjennom den strålende Orfeus’ undervisning, har relevant lære blitt nedarvet og videreført til fordel for pythagoreiske og hermetiske studenter.

Den Første Lyren

Strengeinstrumentet Lyren, er et ur-instrument som står sentralt i vår tradisjon på flere plan. Den avbildes med ulike antall strenger avhengig av den symbolske betydningen, tidsperiode og hvilken figur som assosieres med den.

I følge greske myter og tradisjoner ble den oppfunnet av Hermes (faktisk på samme dag han ble født) og hadde først tre strenger for så senere å få en fjerde lagt til.

Ifølge de Homeriske Hymner til Hermes (ca. 7-6. århundre f.v.t.), som er en av de eldste kildene vi har om ham, fortelles det at han ble født om morgenen som sønn av Maia og Zevs. Straks han krøp ut av vuggen fant han en skilpadde og lagde en lyre, ved å hule ut skallet og strekke sauetarmer over det som strenger. Senere samme dag stjal han Apollons okser som en rampestrek, og avsluttet dagen med å spille på lyren for Apollon for å blidgjøre ham.

For da Apollon fant ut av tyveriet ble han rasende, men straks Hermes spilte for ham ble han så betatt av musikken og imponert over instrumentet, at han tilgav alt og byttet til seg lyren mot okseflokken.

Det var slik Apollon ble guden for lyre og musikk — selv om oppfinneren var Hermes.

Antall Strenger

Hermes' opprinnelige lyre var begrenset til 4 strenger (tetrakord) som var vanlig i arkaisk tid.

Da Apollon overtok lyren av Hermes som et fredsoffer og ble dens guddommelige beskytter, ble den etter hvert standardisert til 7 strenger (heptakord). Symbolismen rundt Hermes sin lyre (skapelse, innovasjon, fanteri, kommunikasjon) endrer seg i Apollons hender (lys, guddommelig orden, profetier, sfærenes harmoni), da han betraktet den som hellig.

Heptakorden ble sett på som ideell for å uttrykke harmoni i kosmos, særlig i klassisk og pythagoreisk tradisjon (som forbandt de syv strengene med bl.a. planeter, himmelske sfærer og skalaens tonetrinn).

Apollons Kithara (en konsertlyre) ble som syvstrengs-instrument dominerende i den klassiske perioden (6.-3. århundre f.v.t.) og fremstår i assosiasjon med de syv himmelske sfærer i senere pythagoreisk og nyplatonsk filosofi. Når nyere fremstillinger (som Pindar) krediterer Apollons lyre med 9 (samt endog 11 eller 12) strenger, var dette for å samstemme lyren med den utviklende musikkteori, og for å bringe assosiasjoner med Musene og utvidet harmoni. Det samme gjelder avbildninger av Hermes sin lyre med syv strenger – dette er også en anakronistisk retro-projeksjon.

Det korrekte er altså å assosiere Hermes med fire strenger og Apollon med syv.

Tidlige lyrer med tre og fire strenger var adekvat for datidens musiske skala. Med tiden utviklet dette seg og ytterligere strenger tillot en større rekkevidde og mer intrikate komposisjoner. Terpander, en berømt musiker fra 600-tallet f.v.t., er ofte kreditert med å ha fastsatt syvstrengs-lyren som norm i musikkutøvelse, noe som etter hvert ble standarden for den klassiske lyren i antikkens Hellas. Slik han forøkte den fra 4 til 7, økte senere musikere som Timotheus og Phrynis den til mellom 8 og 12 strenger av hensyn til den kromatiske skala (som ble sterk kritisert av tradisjonalistene).

Det er her Orfeus kommer inn i bildet.

Den Gyldne Lyre

Den mytiske musikeren Linus var Orfeus sin lærer og en fremragende utøver av klagesanger. Han er prototypen for tidlig musisk undervisning. Ettersom hans lyre hadde 7 strenger var det dette Orfeus ble introdusert for.

Musen Kalliope var Orfeus sin mor og noen myter sier at hun la til flere strenger på Apollons lyre. Orfeus selv er således forbundet både med 7 og 9 strenger. Han begynner med Heptakorden (ikonografier, vasebilder, Euripides, Proclus), og senere legger han til to ekstra strenger (takket være Kalliope?) som også reflekterer nyere musiske modaliteter.

Pindar omtaler ham som «Orfeus med den Gyldne Lyre – sangenes far». Som den arketypiske musiker som trollbandt alt og alle med sine melodier, kan det tenkes at de to ekstra strengene var del av hans hemmelighet?

Uansett, i Orfeus sine hender symboliserer lyren pythagoreiske ideer som toneskalaen, planetene, og kosmisk harmoni, men når den får ni strenger; også makten til å temme naturen og transcendere dødelighet.

Som initiert Orfiker var Pythagoras fascinert av vibrasjonenes kraft, betydning og effekt. Han studerte musisk teori og harmoni, og benyttet monokorden (1 streng) for å demonstrere matematiske forhold og eksperimentere med intervaller. Når han ville utforske harmoniene, benyttet han ofte heptakorden (eksempelvis for den diatoniske skala), samt åttestrengs-systemet for mikrotonale intervaller og andre teoretiske hensikter. Når han brukte lyren til Apollon og Orfeus, demonstrerte han sfærenes harmoni, tallmystikk, enhetens lov, og metafysisk viten.

Andre som tok i bruk lyren i metafysisk øyemed var Amphion, en mytisk musiker som i Egypt konstruerte Thebes sine murer ved hjelp av en heptakord. Her ser vi det vibratoriske forholdet mellom lyd og stoff, som også pyramidene er assosiert med.

Musikkens Magi

Orfeus var begavet med evnen til å la sine vakre melodier resonere med livets riker på jorden. Med sin musikk og sin indre følelse av harmoni, ble selv «gudene tause» når han spilte sin lyre. Den syvstrengede lyren - så symbolsk for de syv områdene i våre jordiske koordinater - gav gjenklang som kan oppleves av oss alle.

Disse tonene har en spesiell betydning i forhold til vår sjels tone (en henvisning til vår disiplin om å søke og avdekke vår indre tone; sjelens vibrasjon). Fordi vår reise i livet handler om å gjenoppdage nøyaktig hvem vi er og å gjenvinne veien inn til den opphøyde bevisstheten som kommer av denne bestemte typen selvinnsikt. Musikk hjelper oss med å oppdage dette – den overskrider alle andre verdslige hensyn og løfter oss ut av vår dødelighet, inn i begreper som går utover fastsatte grenser.

Både Orfeus og Pythagoras viet sitt arbeid til å hjelpe de innviede med «å kjenne seg selv». Pythagoras arbeidet i nær harmoni med veiledningen fra Orfeus, og dette bekreftes gjennom hans lignende bruk av musikk som en helbreder av sykdommer og heling av følelser.

Ved hjelp av sine sanger brakte Orfeus aggressive dyr til ro og mildhet. Jamblikhos forteller oss at også Mesteren Pythagoras elsket dyr og ved hjelp av musikk kunne gjøre det samme. Denne vidunderlige gaven av kommunikasjon med ville dyr, kan bare oppstå fra en indre utstråling som så å si er på deres «bølgelengde».

Orfeus’ liv

Det finnes ingen historiske nedtegnelser om et jordisk liv for Orfeus. Noen sier han var en thrakisk bard, men han ble snart anerkjent som en stor initiator. Han ble sagt å være mysterienes vokter og deltok i de hellige riter. Han ble født av foreningen mellom lyrespilleren Apollon (lysets gud) og Kalliope (musen for musikk og harmoni).

Var han en gud eller et menneske? Vi vet ikke sikkert.

Han nevnes gjennom all gresk religion samt også i romerske religioner. Den tidligste nedtegnelsen vi har om Orfeus’ autentisitet, er fra poeten Ibykos, som i et enkelt fragment skrev: «Den Navngjetne Orfeus». Begrepet berømmelse passer dårlig om det henviser til en gud.

Meg bekjent, er det intet som tyder på at han er fremstilt som en gud på noen gravgjenstander. Det finnes ingen dedikerte innskrifter til Orfeus på gravsteder, men så ville heller ikke kristne deklarere eksempelvis Moses eller Isis på sine graver, men kun henvise til Gud alene. I den komplekse variasjonen av religioner i Hellas på den tiden, kultiverte de samme eller lignende guder. Så det kan ikke være slik at ingen var orfiske bare fordi de aldri nevnte Orfeus.

Onomakritos pleide å sette sine egne versjoner under Orfeus’ navn. Peisistratos forviste Onomakritos fra Athen og han ble sendt til Persia for en stund. I sitt epos opprettholdt Apollonios av Tyana tradisjonen om at Orfeus ikke bare var en sanger, men en religiøs skikkelse, og at hans musikk hadde en spesielt kraftfull virkning i åndelig forstand.

Vi kan godt bringe tankene mot utviklingen av monokordens bord, som senere ble konstruert som et helbredende bord med strengen fastspent under. Der var også syv strenger for å fange resonansene av den enkelte akkord – hver bestrengte tone kan ha sine overtoner.

Orfisk Innvielse

I de tidligste myter er Orfeus en mystisk sanger og initiert i de orfiske mysteriene, som i stor grad er preget av Dionysisk symbolikk og lære. Orfismen har mange paralleller med både pythagoreiske og dionysiske ritualer: sjelevandring, renselse, ekstase, og ideen om guddommelighet i mennesket.

Nedtegnelsene beretter at Orfeus kalte mennesker til å følge innvielsene i den mindre (Agre) og den større (Eleusis) tradisjon. Det fantes følgende nivåer: Mystes (laveste) og Epoptes (høyeste). De orfiske ritene var Teletai og initiatorene var Orpheo-telestai.

Det hellige hjertet til Dionysos ble æret i ritene og senere båret i prosesjoner med hjertet inne i en statuett – en skikk som ble imitert av den katolske kirke. Til ritene fantes det tjenere kalt Korybanter eller Koureter, som hjalp til med å skape en tilstand av ekstase eller «guddommelig galskap». Dette var begynnelsen til orgiène.

Berettigelsen for reisen til Elysion var avhengig av deres slektskap med gudene. I sine riter insisterte de orfiske lærerne på nøyaktighet i bevegelser og ord for at ritualet skulle være effektivt. Disse prinsippene er like viktige i dag som den gang. Det er derfor våre riter er detaljerte og grundige utført, med så mye autentisitet som mulig.

Ved Eleusis var hovedgudene som ble dyrket Demeter, jordmoderen, og hennes datter Persefone.

Liturgiens Riter

Våre egne Hellige Liturgiske Riter bringer oss veldig nær ordene til den urgamle sannhet. Disse ordene og åndelige instruksjonene som leder oss “ut av mørket inn i lyset”, viser veien til De Saliges Øyer. De utfyller Ordenens riter og hjelper oss å innta vår rettmessige plass blant Gudene og “De Stjernebesådde Riker”. Stjernene var sjelenes utstråling - hver en reflekterte den manifesterende gnisten av Gud i et menneske.

I våre liturgier hører vi ordene: «Hvem er vi? Hvorfra kommer vi? Hvorhen går vi?» Dette er vår anmodning om veiledning. Svaret kommer først for å minne oss om at vi er barn av Jorden, skjønt vi er av den Stjernebesådde Himmel - og det er opprinnelsen til vår slekt – innenfor de guddommelige riker i det Himmelske Råd.

I vårt indre lengter vi etter å vende tilbake til dette riket ("sjelens nostalgi") og vi er “tørste etter viten om Evigheten”. Vi løfter så vårt beger for annen gang for å demonstrere vårt eget offer; vår egen kunnskap til Gud, for å be om veiledning gjennom Guddommelig Kjærlighet og Nærvær. I vår søken etter Den Hellige Gral må vi oppdage vårt personlige Kalkbeger, og i opp-ofringen av dette Kalkbegeret kan vi bli verdige til å forløse Gralen.

Mange av oss gjenkjenner i det Orfiske Egget de kosmologiske skapelsesgudene, men detaljene i egget er særdeles interessante. I et skadet fragment av Evripides finner vi ordstumper som angår eggets innhold - alle eggende ufullstendige. La oss se på dem:

"Et blendende lys… Aither… Eros… Natt." Hvor suggestive er ikke disse begrepene? Den ‘formelle’ beskrivelsen er av Phanes og Eros.

Den Viktige Åpenbaringen

Vår tradisjon betrakter som av stor betydning følgende detaljer, hentet fra tre av gullplatene oppdaget i Magna Graeca, Sør-Italia, ikke langt fra Mesterens samfunn av innvidde i Krotona,. Vi anser at her finnes svaret på mange mysterier, om man mediterer over dem. De er bokstavelig talt et pass til de Himmelske Boliger.

Her er veiledningen fra Petelia-platen (4.–3. århundre f.v.t.):

Og du skal finne til venstre for Hades’ Hus en Kilde,
og ved dens side står en hvit sypress.
Gå ikke nær denne kilden!
Men en annen skal du finne,
så snart Ånden har forlatt Solens lys.
Gå til den evigflytende kilden til høyre,
fra Minnenes sjø,
så langt man bør gå, svært varsom i alt.
Der vil du finne kjølig vann som strømmer frem,
og det er voktere foran den.
Hil deg! Du som har lidd lidelsen.
Dette har du aldri lidd før!
Svar dem: “Jeg er et barn av Jorden og den Stjernebesådde Himmel,
men min ætt er av Himlene alene.
Dette vet dere selv.
Men jeg tørker bort av tørste og forkommer.
Gi meg raskt det kalde vannet som flyter frem fra Minnesjøen.”
Du er blitt en Gud fra menneske.
Og du er et kje som har falt i melk.
Av seg selv vil de gi deg å drikke fra den hellige kilden.
Hil deg, hil deg du som ferdes den høyre hånds vei.
Gjennom hellige enger og lunder tilhørende Persefone.
Og deretter, blant de andre heroer, skal du ha herredømme.

(Den hvite sypressen kan bety det hvite poppeltreet som brukes i overgangsriter for dem som innvies.)

Følgende var for Lunare initianter:

"Jeg er kommet fra den rene, rene Dronning over dem fra forneden,
samt Eukles og Eubuleus, og andre Guder og Daimoner:
For jeg bekjenner også at jeg er av deres velsignede slekt.
Og jeg har sonet straffen for urettferdige gjerninger,
enten det var skjebnen som la meg lavt eller de udødelige guder,
eller… med stjerneskutt tordenlyn.
Jeg har fløyet ut av den sorgfulle, trettende sirkelen.
Jeg har passert med raske føtter til det ønskede diadem.
Jeg har sunket under barmen til dronningen av underverdenen.
Og nå kommer jeg som en bønnfallende til hellige Persefone,
at hun i sin nåde vil sende meg til de helliges seter."
Lykkelige og velsignede, du skal være gud i stedet for dødelig.
"Et kje, jeg har falt i melk."

Disse eldgamle fragmenter forteller oss bl.a. at vi skal bli udødelige, ikke lenger underlagt jordiske og materielle bånd. Utsagnene er bokstavelig talt en veiviser til De Saliges Øyer, og fra den kan vi lære mye om hvilken vei vi må gå. Å meditere over disse setningene er å bringe oss inn på et bevissthetsnivå som hører til det hellige.

I dem finnes detaljer om livshjulet, om Ypsilon eller den Pythagoreiske «Y», om de feminine prinsipper i innvielse (kun gitt til fjerde grads initianter), med mer. Det refereres til vårt indre minne som spenner over tid og hinsides, inkubasjon, reinkarnasjon og regresjon.

Bare den sjelen som er attestert kan drikke fra Minnesjøen. Å være en attestert, betyr tilbedelse i Liturgien – det vil si å ha funnet veien dit. Vannet til venstre skal unngås fordi det er reservert livets vann, og dette vil gjøre det mulig for sjelen å beholde full bevissthet og unngå glemselens forgiftede vann.

Orfeus og Overlevelse i Underverdenen

Vi hører også om jordguden Trophonios, som forutsa fremtiden for alle som utførte det riktige forberedende ritualet (regresjon, inkubasjon) og steg ned i dypet av hans hule. En slik hule fantes faktisk ved Tainaron, helt syd på Peloponnes. Å gå inn i hulen symboliserte Orfeus’ nedstigning til dødsriket for å finne sin kjære Eurydike.

La oss se på noe av symbolikken her.

Hva representerte Eurydike? Hun var menneskeheten skjult i det ubevisstes mørke.

Orfeus mistet sin hustru Eurydike som følge av et huggormbitt i ankelen. Han ble så overveldet at han gikk ned i underverdenen for å møte døden og bringe henne tilbake.

Hans ord og musikk fortryllet alle i dødsriket, og han fikk en unntaksvis tillatelse til å føre sin elskede tilbake til det jordiske liv, på betingelse av at han ikke så seg tilbake for å sjekke om hun fulgte ham, men måtte ha tillit til at hun fulgte etter. Det gikk bra en stund, men siden han ikke hørte noe ble tvilen etter hvert for stor så han falt for fristelsen, snudde seg, og så henne bli dratt tilbake og mistet henne for andre gang.

Gullplaten fra Thurii gir koden for hvordan man unngår at dette skjer; den gjenspeiler den beskyttende kraften i den moderne Pythiske Bønn.

Etter at Orfeus mistet Eurydike og kom tilbake fra underverdenen, skal han ha trukket seg bort fra Dionysos’ ekstatiske kult, og i stedet viet seg til Apollon – guden for orden, lys og viten. Noen kilder sier han nektet å delta i Dionysiske orgier, og skal ha praktisert avholdenhet og fremmet soltilbedelse (monoteisme).

Orfeus’ Død

Den siste myten om Orfeus handler om hans død, og det finnes flere versjoner – men alle ender på samme måte.

Noen sier et lyn ble kastet mot ham på grunn av Zevs’ sjalusi. Andre eldre kilder, og dette bekreftes av bilder på urner, sier at han ble drept av de thrakiske kikoniske kvinnene hvis tilnærmelser han hadde avvist. En variant av denne sier at det var maenadene (bakkanter). I noen tradisjoner smelter begge disse sammen.

Kikonerne var en mytisk thrakisk stamme omtalt i gresk mytologi. De er mest kjent fra Homers Odysseen: etter den trojanske krigen plyndrer Odyssevs og mennene hans den kikoniske byen Ismaros. I noen senere myter dukker kikonerne opp i fortellinger som involverer Dionysos, men mer som motstandere enn deltakere. For eksempel i Evripides’ Bakkantinnene (og noen varianter) antydes det at Pentheus eller andre anti-dionysiske skikkelser kommer fra denne regionen eller er knyttet til motstand mot Dionysos — noe som fører til deres undergang. Kinkonerne var kjent som krigere, ikke ekstatiske tilbedere av Dionysos.

Etter tapet av Eurydikes avviste Orfeus alle kvinner og foretrakk ensomhet (noen tekster antyder at han foretrakk menns selskap). I sjalusi og raseri drepte de krigerske kikoner kvinnene ham. Denne versjonen er omtalt av Pausanias og andre antikke forfattere, samt i fragmenter fra greske poeter som Phanokles.

Men i enkelte tradisjoner deltok disse kvinnene i Dionysiske ritualer, noe som gjør skillet uklart. Det bringer oss til maenadene.

Maenade betyr på gammelgresk «de rasende» eller «de som er i ekstase» (mainomai = "å være vanvittig", "besatt", eller "i ekstase"). De var kvinnelige tilhengere av Dionysos, kjent for ekstatiske transer, dans og ville ritualer i naturen (ofte i fjell eller skoger). De var hengivne som gikk inn i guddommelig galskap gjennom musikk og riter. De kunne havne i ekstatisk transe under påvirkning av vin, musikk, og dans, og ble sett på som besatt av Dionysos. Under ekstasen fikk de overmenneskelig styrke, og i mytene rev de dyr (og noen ganger mennesker) i filler – en rituell handling kalt sparagmos.

I fremstillinger er de ofte vist med thyrsos (en stav), iført dyreskinn og i følge med satyrer. På latin ble de kalt bakkanter (tilhengere av Bacchus). De inkluderer noen ganger både menn og kvinner i dionysiske feiringer, selv om kvinner er vanligere.

Hvorfor ble Orfeus drept av disse kvinnelige tilhengere av Dionysos all den tid han selv var nært knyttet til Dionysos? Fordi han forkastet Dionysos' kult til fordel for Apollons. Dette ble sett som et svik eller blasfemi og medførte hans død. Det gjør kontrasten mer dramatisk at hans egen «åndelige familie» til slutt drepte ham for troløshet.

Etter det mislykkede forsøket på å redde Eurydike døde altså Orfeus, enten fordi han sverget avholdenhet fra kjærlighet og avviste alle kvinner og kun søkte ensomhet eller mannlig selskap, eller fordi han avviste den Dionysiske tilnærmingen til fordel for den Apolloniske. På et dypere plan peker begge varianter på den samme underliggende saken.

Det er også en mulig forbindelse mellom gjerningspersonene: Kikonerne var en thrakisk stamme og Orfeus selv ble sagt å komme fra Thrakia. Kvinnene blant kikonerne kan i noen versjoner ha deltatt i Dionysiske ritualer, spesielt i senere litterære tradisjoner. Dermed blir de i enkelte fortellinger likestilt med maenader, eller i det minste behandlet som det.

Orfeus' Endelikt

Siden Orfeus etter Eurydikes død avviste tilbedelse av alle guder bortsett fra Apollon (i noen versjoner solguden Helios), ble Dionysos dypt fornærmet av å ha mistet sin største representant. Dramatikeren Aiskhylos hevder at det var Dionysos selv som sendte maenadene for å drepe Orfeus som straff for at han foraktet tilbedelse av gudene. Denne versjonen finnes også i Ovids Metamorfoser (bok 11), samt senere orfiske, pythagoreiske og nyplatonske kilder.

Som følge av dette bruddet skal Orfeus ha blitt revet i stykker! Ved sin død erklærte Orfeus at han ville vende tilbake som en svane (et symbol på innvielse) snarere enn som et menneske. I alle versjoner ender det med rituell lemlestelse i dionysisk ekstase, en skjebne altså kjent som sparagmos og som var del av noen dionysiske mysterier.

Etter at kvinnene river hodet av Orfeus forblir det intakt og fortsetter å synge. Løsrevet fra kroppen, drev det til slutt i land på øyen Lesbos og satte seg fast i en stein i en elv og fortsatte å synge kjærlighetshymner og hyllester til livet.

Psykologien her er åpenbar – hodet skilt fra kroppen?

Så, gjennom Zeus’ kraft, får det orakel-evner. Folkene på Lesbos bygger et tempel til ære for ham nær Antissa, hvor pilegrimer i lange tider reiser for å søke sannsigelser.

På et eksoterisk plan er dette en fortelling om prisen for å vende seg bort fra ekstase og kroppslighet, mot ren åndelighet og metafysikk. Døden til Orfeus representerer konflikten mellom det apollinske og dionysiske i mennesket for maenadene, og mellom det maskuline og feminine for kikonene. Orfeus avviste Dionysos eller han avviste kvinner - eller begge deler.

Hvem var Titanene?

I følge orfisk mytologi var det Titanene som rev Dionysos Zagreus (en tidlig form av Dionysos) i stykker som barn. Han var altså det første offer for sparagmos, lenge før Orfeus’ undergang.

Dette står sentralt i Orfismen, hvor Titanene spiller en nøkkelrolle i orfisk kosmologi og menneskets opprinnelse – en lære Orfeus formidlet.

Zeus fikk en sønn med Persefone: Zagreus - den førstefødte Dionysos. Titanene lokket barnet til seg med leker, rev ham i stykker og spiste ham. Zagreus ble deretter sett på som en maktfull gud i underverdenen, med tilnavnet Chthonios (den underjordiske). Athena reddet imidlertid hjertet hans og brakte det til Zeus, som brukte det til å impregnere Semele. Derved ble Zagreus gjenfødt som Dionysos.

Så utslettet Zeus Titanene med lyn og fra deres aske ble menneskene skapt.

Derfor er vi duale vesener hvor Titanene representerer ondskapen i mennesket og Dionysos representerer det gode. Dette viser menneskets todelte natur: titanisk (syndig) + dionysisk (guddommelig). Orfeus’ lære fokuserte på renselse og frelse gjennom Dionysos, for å frigjøre den guddommelige delen i oss.

Bacchus-kultens riter ble også utbredt, men Bacchus representerer Dionysos falt ned i det jordiske rike – som tok del i det verdslige liv. Bacchus representerte også solen, revet i tolv deler av dyrekretsens tegn. Fra jordens aske skapt av Zevs, ble mennesket unnfanget, og besatt derfor både det onde og det gode. Kampen har funnet sted for at det gode skal seire.

Den utbredte profane oppfatningen av Bacchus og Dionysos som involvert i orgier og beruselsesfester – popularisert av renessansemalere – er fullstendig feil og misvisende. Ja, vin ble drukket under ritene, men knapt mer enn noen symbolske slurker.

Ordet «orgia» betydde hellige mysterier, ikke utskeielser. De antikke orgiene i Dionysos-kulten handlet opprinnelig ikke om fyll og sex, men om rituell ekstase og forening med det guddommelige gjennom musikk, dans og transe.

I Orfismen ble fokuset løftet og renselse stod nå sentralt. Orfismen representerer en harmonisk forening av feminin og maskulin tilnærming til det Hellige, og kunne inkludere både viten og intuisjon, riter og meditasjon, musikk og dans.

Disse impulsene ble overtatt og videreført av Pythagoreerne.

(Først publisert i 1983. Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::