Dyrenes Venner | collegium

Dyrenes Venner i Antikken

Av Fr. Elgim

I en tid hvor våre venner, dyrene, blir brutalt ødelagt gjennom krig samt den moderne menneskehets grusomheter, er det ikke feil å vende seg til de skinnende vesener som har elsket og forsvart dem lenge før vår tid.

Herodot bringer oss et interessant vitnesbyrd. Han var født på Halicarnassus, i år 484 f.Kr. og døde i 406 f.Kr. ved Thurium i Sør-Italia.

Han var en iherdig reisende, og under sine fjerne vandringer samlet han mye informasjon av stor historisk verdi. Han var bosatt både i Egypt og i Libya, besøkte Babylon, Fønicia, Anatolia, Thrakia og Persia.

Med stor enkelhet og en solid god natur har han bevart for oss verdifull informasjon om gamle skikker.

Det var i Egypt som han for første gang kom over doktriner som begunstiget dyrene, og av den grunn er hva han meddeler verdig vår interesse og nysgjerrighet.

I kapittel LXV av sin andre bok ("Euterpe"), informerer han oss om at egypterne er svært spirituelle, og vurderer alle dyrene i sitt land som hellige, enten de er tamme eller ei. De elsker dem, beundrer dem og helliggjør dem.

Egypternes respekt for dyr var slik at lovene deres straffer ved død en som frivillig myrder et dyr. Hvis drapet var ufrivillig, ville den skyldige få en tung bot. Hvis imidlertid dyret som ble drept var en ibis eller en hauk, ble drapet deres - selv om det var ufrivillig - fortsatt strengt straffet, av den grunn at disse fuglene var av særlig hellig natur.

Kjærlighet til katter og hunder var ekstraordinær blant egypterne. I det neste kapittelet forteller Herodotus at i tilfelle brann, tenkte egypterne mer på å redde dyrene sine enn å bekjempe flammene. Hvis katten deres tilfeldigvis dør, faller de i dyp sorg og barberer øyenbrynene. Hvis hunden deres dør, barberer de hele kroppen, inkludert hodet.

I kapittel LXVII forteller denne historikeren oss at døde katter balsameres med omhu og plasseres på en spesiell gravplass på Bubaste, som var eksklusivt forbeholdt katter. I hver by er det en kirkegård hvor mumiene til hundene blir avsatt; og de har nekropoliser for falker i Buto og for ibiser i Hermopolis. Hvis liket av en bjørn eller ulv blir funnet - og de er sjeldne i disse landene - blir det med mye verdighet begravet på stedet hvor det ble funnet. De hadde tamme krokodiller nær innsjøen Moeris som ble nøye matet og som ble besøkt av mange pilegrimer (Kap. LXIX). I Thebes (kap. LXXIV) holdt de hellige slanger som ikke skadet mennesker.

Egypterne hadde stor ærbødighet for en svart okse med et hvitt halvmåneformet merke på pannen og på den ene siden av kroppen. Den ble overdådig brakt på en turné i Memphis, og dens død brakte generell landesorg til hele Egypt. Da Cambyses invaderte Egypt, fornærmet han egypterne dypt ved å gi banefall til Apis oksen med sitt sverd, samt ved å få dens voktere pisket (Bk. III. Kap. XXIX).

Hvordan kan man forklare dette flotte folkeslagets dype respekt for dyr generelt, og våre venner katter og hunder spesielt? Herodotus sier ganske enkelt at deres godhet mot dyr hadde en spesielt åndelig årsak som han ikke fikk lov til å røpe (han ble, i likhet med Pythagoras, Platon, og en håndfull andre grekere, innviet i de egyptiske mysterietradisjoner).

Andre historikere hevder at hvert dyr var symbol på en av guddommelighetene i det egyptiske panteon. Apis ble vigslet til Månen, hunden til Anubis, katten til Isis (foruten Bastet og Sekhmet), løven til Vulcan, bukken til Pan, væren til Ammon, ørnen til Osiris, ibis til Hermes - etc. Det var ikke dyret i seg selv som ble beundret og æret, det var manifestasjonen av den guddommelige kraften som det representerte.

Å skade eller drepe et dyr, var for egypterne å såre eller redusere selve den guddommelige kraften. For av dette utfoldes alt som lever. Egypteren er den mest religiøse av mennesker, sier Herodotus (Bk. II. Kap. XXXVI) og i tusenvis av år ble dyr beskyttet og respektert av dem.

Noen forfattere har fremhevet at holdningen til disse menneskene var en grov form for totemisme: hvert dyr ville i virkeligheten ha vært totemet til hver sin stamme. Etter den politiske forening av alle disse stammene, ble alle dyrene totemisert. Denne tesen ble utviklet av MM. Loret ("Egypt under Totemisme-tiden", Paris 1906) og av Naville ("Antikkens Egypteres Religion", Paris 1906). For oss ser ikke denne posisjonen ut til å kunne forsvares.

I sin "Den Egyptiske Religion" forklarer M. Erman tvert imot at behovet for å gjøre de guddommelige attributtene gjennomførbare, brakte egypterne til å sammenligne dem med de dyrene som var kjent i deres land, ved å ta regress til analogiens lov.

Uansett hva som kan ha vært årsaken, vil ikke dyrevenner le av egypternes fromhet. Den er langt vakrere i sine konsekvenser, enn ånden til dagens teologer, som fornekter dyrene noen slags sjel og utleverer dem uten skrupler til vivisektorens skalpeller.

Den kristne folkloren har viet hjorten til St. Hubert, svinet til St. Anthony, hunden til St. Roch, men har ikke stoppet for dem kulene til jegeren eller kniven til slakteren.

Mens naboland daglig slakter dyr i alle størrelser, fra kyr til duer, og tilbyr dem som holocaust til sine guder, avsto Egypt alene fra de blodige ofrene, og inspirerte respekt for livet - liv - Gudenes pust.

Det er fra Egypt at Pythagoras, som kom senere for å undervise en stor lærdom, brakte det blodløse offer tilbake til vårt kontinent, og heller benyttet vin og korn som sakrament.

La oss ikke spotte innbyggerne i det gamle Egypt. De har etterlatt oss uforgjengelige monumenter, beundringsverdige templer, skrifter av den største tankehøyde, vidunderlige liturgier, evige praksiser og maksimer.

Dødeboken gir oss den fullstendige teksten til sjelenes tilståelse, på tidspunktet for den siste veiing i Amenti, når den vises framfor Osiris og hans førti dommere. Den erklærer seg ren og uten flekker, og blant forbrytelsene den erklærer for ikke å ha begått er følgende:

Nei! Jeg har ikke fanget himmelens fugler i snaren; Jeg har ikke forfulgt kveget fra sine beitemarker... ("De Dødes Bok", overs. Erman. Kap. 125).

Disse to forbrytelsene er å ikke ha drept eller mishandlet dyr, for det ville være utenkelig i Egypt.

Lykkelige mennesker! - hvor slike tanker ble undervist, og hvor slik en respekt var bibeholdt ovenfor dyreliv, og dermed for universelt liv...

(Først publisert i 1938. Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::