Meditasjon | collegium

Den Hermetiske Meditasjonens Vei

Av Fr. Aithon

Vår mysterietradisjon anbefaler to veier for indre fokus i søken etter det Guddommelige:

Den ene er exercitia i selvfordypelse – en meditativ vending henimot mot vårt innerste vesen – som er identisk med Teleios Anthropos (slik det greske uttrykket lyder i de hermetiske skriftene):

Med mennesket som når sitt mål – med mennesket som er fullendt eller guddommeliggjort – med hva vi forsøker å bli.

Dette er en sti vi vandrer alene. Det er "den ensommes bane til den ensomme" (for å sitere Plotins ord i slutten av hans avhandling om "Det Gode"). Denne tilnærmingen kan derfor kalles "Den Hermetiske Sti".

Den andre veien åpner seg i Tempelets exercitia: Her skjerpes og støttes vår bevissthet av de rituelle hendelsene; slik at den, nært sammenvevd med det som oppleves i ritualet, atter kan vende seg mot sitt vesens senter.

Når dette skjer, møter den i stillhet det som ikke kan uttales – for "det navn som kan uttales er ikke det sanne navn" (som Lao-Tze, Taoens innvidde, påminner oss med en setning som minner om kritisk språkfilosofi).

Denne andre Veien innenfor vårt Ordensarbeid kan sees i sammenheng med mysterienes fellesskap i den klassiske antikken, hva enten egyptisk eller gresk; begge har bidratt med elementer til våre riter.

Spørsmålet oppstår: Er det noe disse to veiene med sine ulike øvelser har til felles? Finnes det saktens et felles medium som muliggjør transmutasjonen (dvs. tilnærmingen til Guddommelig enhet) innen praksisen i begge disse mulige veier?

Vi kan finne et svar ved å erindre vår pythagoreiske impuls.

I tilbedelsen av det hellige – ved begynnelsen og slutten av erkjennelsesprosessen som søker det Guddommelige – spilte symbolene en sentral rolle for pythagoreiske menn og kvinner:

Når det gjelder øret, var det de av Logos – som for eksempel i Akousmata (de veiledende setningene mottatt fra Pythagoras’ munn); for øyet, bildene og de geometriske figurene – som Rosen, Solen og Månen, eller Rota er gode eksempler på.

Men hvorfor en så høy aktelse for symbolet?

For øvrig er «symbol» et ord hvis opprinnelse noen ganger tilskrives Pythagoras. Vi behøver ikke gå inn på ordets betydning og etymologiske røtter; disse kan slås opp i ulike tilgjengelige tekster, inkludert Ordenens publikasjoner.

Imidlertid er det én viktig distinksjon som må fremheves: Det finnes ingen forbindelse mellom symbol og allegori!

Allegorien er et menneskelig påfunn, en oversettelse av begreper i menneskets sinn til verbale illustrasjoner og bilder, og forblir derfor bundet til menneskelig språk – og dermed fortsatt bundet til dualismen mellom subjekt og objekt, som språket ikke kan unnvære.

Nei, symbolet – som vi derfor ærer som noe hellig – er ikke oppfunnet av menneskets tanker, men har blitt mottatt fra den guddommelige sfære og legemliggjør et delvis aspekt av de guddommelige energier, eller – alt etter tilfelle – deres helhet.

De såkalte Kaldeiske Orakler er en samling visdom fra oldtidens initierte – fragmenter som har nådd oss fra antikken, og som fortjener mer oppmerksomhet.

Der oppgis symbolenes opprinnelse ganske klart: “Den faderlige ånd – Nous – har sådd symboler inn i sjelen.”

Sjelen – Psykhe – må forstås som både den individuelle og verdenssjelen.

Derav konkluderer vi at symbolene er levende helheter av guddommelig kraft, som viderefører sin egen virksomhet, og som takket være meditativ erindring kan vekke helhet i den guddommelige kjernen i vårt vesen.

Dette er trolig grunnen til at pythagoreerne tildelte symbolet sin enestående rang i rite og Gnosis.

Vi kan derfor også anta at symboler i kraft av sin guddommelige opprinnelse og substans, bestemt leder til og muliggjør erfaringen av det numinøse – det hellige – i meditativ praksis (enten alene eller i Tempelet).

Vi kan lite på ordene til en av de fremste voktere av Mysterietradisjonens viten, som i seg samlet strålene fra den orfiske, kaldeiske og platonske tradisjon: Proklos.

I sin "Platonske Teologi" sier han: “På denne måte vil alt som betrer det Usigelige i sitt eget vesen der finne symbolet på den universelle fader.”

Merk at han ikke sier ‘alle’, men ‘alt’. For dette angår alt liv i Kosmos og ikke bare mennesket.

Denne bemerkelsesverdige setningen avslører alt og røper ingenting, for dens hemmelighet beskyttes av den kosmiske lov at det samme bare kan gjenkjennes av det samme. Denne lovens virkemåte uttrykkes også i setningen som sier at symboler både åpenbarer og tilslører.

Hvis vi derfor skulle trekke den slutning at symboler muliggjør vår kontakt med det hellige i meditasjoner og øvelser – fordi de selv stammer derfra og kan derfor, så å si, fremlokke det (De Kaldeiske Orakler kaller symboler for “åndelig agn”) – og dersom denne slutningen er riktig, da er det av største betydning å forstå hvordan dette møtet frembringes.

Tilnærmingen til symbolet i meditasjon (inkludert exercitia hjemme eller i Tempelet) er analog med en rituell handling, og lik en slik handling gjennomgår ulike faser; fire i alt.

Så la oss nå betrakte disse.

Vi må imidlertid rense oss før vi kan se manifestasjoner av det guddommelige i symbolet. Dette er en gammel pythagoreisk maksime. Men hva kan renselse bety vedrørende en prosess som er fullstendig innvortes?

De hermetiske skriftene samlet i Corpus Hermeticum vil svare oss. De relevante passasjene skal nå kondenseres og resultatene ordnes under ulike overskrifter:

Trinn 1 – Renselse

Mennesket, født av jorden, må vekkes fra sin søvn, sin beruselse og sin tilstand av ikke-erkjennelse. Dette er det første krav som stilles til ham. Det er en handling av oppmerksomhet og bevisstgjøring, som burde være en kontinuerlig øvelse; som sådan behandles det i ulike viktige esoteriske tekster – verkene til Broder Gustav Meyrink kan tjene som et samtids-eksempel.

Videre skjer renselsesprosessen ifølge hermesbøkene ved å fremmedgjøres fra verden – og verden inkluderer vår egen kropp. Under meditasjon, og senere innen det bevisste liv, må det ikke være noen binding til sanseinntrykk.

Dette forutsetter fullstendig avslapning av kroppen så vel som den delen av sjelen som er ansvarlig for å skape emosjoner. De kan ikke lenger øke mangfoldet og motsette seg samlingen henimot for-ens-het.

"Vær på vakt, deg selv betrakt,
Vær ren i tanke, gjerning, akt.
Vask deg selv med vilje i badet,
Ellers kan bryllupet volde deg skade."

… som vi formanes om i "Christian Rosenkreutz’ Kymiske Bryllup".

Etter at vi har renset oss, er vi i en tilstand som gjør oss rede til å nå neste fase:

Trinn 2 – Persepsjon

Nå blir noe sansbart, som kun kan sees med et spesielt og sol-aktig organ, med “åndens øye”, Nous, eller som Corpus Hermeticum kaller det: “Med hjertets øyne”.

Den indre persepsjonen beskrives der slik: "…der det klart skinnende lyset er, renset for mørke, hvor ingen er beruset, alle er klare og skuer med hjertet mot ham som vil blitt sett. Han blir hverken hørt eller omtalt, men sees – ikke med øynene, men med sinn og hjerte." [1]

Disse ordene bærer også en følelse av å bli berørt av skjønnheten som stråler ut fra hvert symbol: Refleksjonen av den universelle enhet, hvorfra symbolet har sin opprinnelse. Denne følelsen må ikke forveksles med hva vi vanligvis betrakter som emosjon (antropogen) – tvert imot er det den harmoniske vibrasjonen skapt av en åndelig impuls.

Dette kan lede til en lyst om å uttrykke vår hengivne ærbødighet for det hellige gjennom en gave. Og det ville være neste fase i den meditative prosess:

Trinn 3 – Offer

I denne sammenhengen kan vi tale om offer som noe som skal ytes til det Guddommelige.

Begrepet offer har blitt mer og mer sublimert gjennom menneskets forhold til gudene; inntil det nådde sin blomstring – så langt Vesten angår – i nyplatonismen og den hermetiske filosofi. Først ble mennesker ofret. Så dyr, blomster, drikke og endelig røkelse og hymner.

Men hva mener Proklos når han sier om symboler: “De inneholder mysterienes virkning såvel som den av de største og mest fullendte ofringer (Teletai)…” ?

Annetsteds forklarer han at stillhet er det høyeste offer – stillhet (Sigé), som vakkert har blitt oversatt som “Gud-næret stillhet”, lekende med idéen om at kun noe guddommelig kan overgis til det Guddommelige.

Dette synes viktig: Å betrakte det guddommelige opphavet til symbolet som er forestilt under meditasjon, å betrakte det som en gave det Guddommelige oppofrer til seg selv – som det Guddommelige gitt tilbake til det Guddommelige av det selv. Dette er slik nyplatonske (pythagoreiske) filosofer som søkte å begripe teurgien, så det.

Nå som symbolet har blitt tilsynekommet i den mediterende og har blitt tilbudt stillhet som offer, kan meditasjonens handlingsforløp bringes til fullførelse. Det følger:

Trinn 4 – Identifikasjon

Hvordan kan ord yte rettferdighet til en værens-tilstand som er hinsides språket?

Dog finnes det et avsnitt i de hermetiske skriftene som beskriver (i skikkelse av Hermes som veileder sin disippel Tat) denne bevissthetens oppløft ut av mangfoldets vann:

“…han hviler, løst fra alle kroppens sanser og bevegelser, men lyset som skinner overalt rundt ånden, opplyser også hele hans sjel og mottar den ut av kroppen og forvandler den gjennomgripende til det guddommelige vesen. – For dette er mulig, mitt barn – at sjelen i det menneskelige legeme kan bli guddommeliggjort, dersom den betrakter Det Godes herlighet." [2]

Hvem, ved å lese denne teksten (som vi burde overveie igjen og igjen), vil ikke bli minnet om Pythagoras’ Gyldne Vers, hvor det siste verspar antyder noe lignende?

Disse fire trinnene i meditasjon (utgangspunkt og mål sett i et hermetisk perspektiv) er naturligvis kun klart adskilt i vår analytiske fremstilling. De må forstås som en helhet.

Videre kan de, gjennom konstant praksis, til sist realiseres og erfares forbundet i sin sammenheng.

Varighet og relativ vekt av hvert enkelt trinn vil variere fra individ til individ.

Man kan innvende at alt dette er mye teori. Men kan vi begynne praksis uten orientering – før vi har funnet vårt ståsted på det nivå hvor illuminasjon kan oppnås? Straks dette har skjedd, kan vi vende oss mot praksis.

Hva må vi lære med tanke på praksis? Svaret kan lyde overraskende: Ingenting!

Platon forklarer i Menon [3] at det som mennesker kaller “læring” ikke er annet enn erindring av erfaringer sjelen har hatt i tidligere liv. Intet, hevder han, er ukjent for sjelen.

Den egyptiske tradisjonen til Corpus Hermeticum vedkjenne seg det samme, når Hermes erklærer til den som står på terskelen til å initieres:

“Denne veien, barn, kan ikke læres, men Gud – hvis han så velger det – løfter den opp i minnet.” [4]

Hva betyr dette for vårt Arbeid?

Oldtidens vise har i ulike formaninger formidlet budskapet som skjuler seg her. La oss velge to av dem som utfyller hverandre. De er sannheter av enorm konsekvens; og som alle store ting lyder de svært enkle:

Visita interiora terrae – “Vandre (men også: undersøk, se på) jordens indre.”

I alkymiens gamle symbolikk, hvor denne setningen hører hjemme, står jorden (blant annet) for menneskekroppen.

Og den andre mantra-aktige setningen formaner oss:

Ambula ab intra - “Gå innenifra.”

Dette kan bety: Gå den livsstien du har valgt – bare innvendig – uberørt av den ytre verdens skiften og slump – eller den profane verden, som vi kaller den.

Men disse ordene inneholder mer enn vi aner ved første hørsel: Bare den som er våken er i stand til å gå; bare den som er blitt vekket kan være våken.

Og siden det indre rommet vi må tre inn i er et uendelig rike, vil vandringen der ikke være en engangsforeteelse. Den må gjentas; til bestemte tider, bevisst integrert i livets og lysets rytmer. Hovedsaklig ved å gi rytme til vår vandring innover, kan vi utvide dens rekkevidde slik at den til sist kan føre dit symbolet venter.

Mer er ikke nødvendig for meditasjon – men heller intet mindre!

Ambula ab intra – dette er nok til å gjenvinne vår erindring. Vi kan nærme oss Sannhet, først når vi har glemt glemsel. Det finnes sannsynligvis ingen annen tenkelig praksis.

La oss derfor lytte til hukommelsens datter, til den hellige Muses stemme, talende gjennom poetens munn:

“Også Guds Ild driver oss, ved dag og ved natt, mot å begi oss av sted. Kom da! Gå og se hva som ligger åpent. Kom for å søke vårt eget, hvor fjernt det enn måtte ligge.” [5]

Merknader:

[1] Corp. Herm. III, 4.

[2] Corp. Herm. XII, 18-19.

[3] Platon: ‘Menon’, 81 st.

[4] Corp. Herm. XIV, 11.

[5] Friedrich Hölderlin: ‘Brod und Wein’.

(Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::