Rafaels Hemmelighet

Rafaels Store Hemmelighet

Av Fr. Elgim

Den Gåtefulle Fresko

Kunstinteresserte som har privilegiet å kunne besøke Vatikanpalasset i Roma, hvor så mange vidunderlige kunstverk er spredt for øyets begjær, kan ikke unngå å fornemme seg særs beveget når en trer inn i Signatur-salen (Camera della Segnatura di Grazia) – billedgalleriet, oppført av pave Nicholas V, og som ble dekorert av Rafael (Raffaello Sanzio da Urbino) mellom 1508-1511.

Kunstelskeren opplever ikke bare en stigende ærbødig beundring overfor disse praktfulle mesterverk – men i tillegg har noen av maleriene en underlig og uforklarlig virkning på ham.

I dem, erfarer tilskuerens sjel kunstnerens åndelige vibrasjoner – et subtilt budskap som det ofte er vanskelig å tolke. Men i dette rommet er det også noe annet som gjør inntrykk på sinnet og vekker våre emosjoner...

Etter at vi har beundret hvelvingen der teologi, poesi, rettferd og filosofi er representert, samt veggen hvor det minneverdige freskoet Disputasen om det Hellige Sakrament er malt, behøver vi bare å snu oss litt for å stå ansikt til ansikt med det mystiske freskomaleriet Athenskolen (Philosophia), som for den som for den initierte esoteriker er åpenbaringen av Rafaels dype hemmelighet.

Det er i dette udødelige verket at den store kunstneren, som dessverre skulle dø kort tid etter (i 1520, bare 37 år gammel), for første gang åpnet sin sjel for tilskuere som er mottakelige for forståelse av det hemmelige symbolspråket.

I bildet av denne verdige forsamling store filosofer i Antikkens Hellas, har de innviede vært i stand til å oppdage noe mer enn bare en hyllest til deres viten – noe utover opphøyelsen av gammel gresk åndelighet.

Ved det presise, utvetydige språk fra tegn og hendenes bevegelser, gjennom det dypsindige og kloke valg av symboler og allegorier - ut fra hvordan personene er oppstilt og den skjulte betydning i de små detaljene, avslørte Rafael dermed sin store hemmelighet til oss.

I Roma, som på en og samme tid var kristen, mystisk og en ridderskapets by, og på den annen side fullstendig gjennomstrømmet av humanisme og klassisk kultur, gav Rafael ubestridelige bevis på at han var en sann innviet (en på den tid farlig og risikabel posisjon - særlig i hjertet av den regjerende og strenge katolisismen).

Antallet innviete var på den tiden svært begrenset blant menneskeheten. Bare noen få hadde gjenkjent tegnene og besvart deres kall. Men de få initierte pytagoreere følte straks en dyp og sterk glede da de leste denne maestroens skjulte bok og kunne bekrefte hans broderlige bekjennelse av tilhørighet.

Det Ytre Nivå

Når den profane betrakter Athenerskolen, kontemplerer han et enormt rom hvor de mest fremtredende personligheter innen antikkens visdom blir presentert side om side, som om de alle hadde vært samtidige.

Eksoterikeren vil lett gjenkjenne noen berømte filosofer. I midten av bildet ser vi den "guddommelige" Platon. I venstre hånd holder han sin interessante pythagoreiske avhandling, kalt Timaios. Med høyre hånd peker han mot himmelen (”Johannestegnet”) — setet for evighets tanker og de udødeliges tilholdssted.

Ved siden av ham står Aristoteles. I hånden nærmest kneet holder han sin etiske forelesningsrekke, kalt Nicomacheisk etikk. Ved å holde den høyre armen horisontalt og på den måten peke på den essensielle betydning av menneskelig erfaring om sansbare ting, bringer han våre tanker tilbake til den jordiske virkelighet.

Til sammen bekrefter de det hermetiske Aksiom ("Som oven, så også forneden") – ideenes verden og erfaringens verden.

Hele freskens perspektiv konvergerer således i midten mellom Platon og Aristoteles, hvor sentrallyset og perspektivlinjene møtes som aksen mellom himmel og jord, og antyder at sann filosofi er balanse mellom idé og erfaring.

På trappetrinnene foran dem, sitter den berømte kynikeren Diogenes, halvnaken, og leser med en foraktelig mine et manuskript som han er i ferd med å avvise med et av de beryktede sarkastiske utsagn han er kjent for.

Den lovpriste Sokrates, iført et grønt antrekk, er også lett å gjenkjenne der han står ved Platons venstre side med ryggen vendt mot ham, mens han redegjør for sine teorier. Vi kan se at kunstneren malte Sokrates slik han virkelig var i Athen, uten særlig vakkert blikkfang: lubben, med høy panne, skallet foran på hodet, samt en stumpet nese.

Blant hans lyttere er en ung mann i militæruniform, som ligner Alkibiades — alle kjenner den vakre lovprisning han skrev om Sokrates i Platons Symposium (Gjestebudet).

Lenger ned på venstre side finner vi gruppen av matematikere, fysikere, musikere og psykologer (pythagoreiske disipliner). Blant disse er det lett å gjenkjenne den store Pythagoras. Han sitter på venstre side og skriver notater i en bok.

En mann fra Østen kikker ned i boken og prøver å lese den — etter alt å dømme den pythagoreiske matematikeren Nikomakhos av Gerasa.

Foran ham finner vi en gammel mann som kneler og tar notater — det er Philolaus fra Crotona, hvis verker Platon kjøpte.

Foran dem sitter en kjekk ung mann som holder en tavle med pythagoreiske symboler, dette representerer Lysis - amanuensis og Mesteren av Samos sin favorittdisippel og sekretær. Francesco Maria della Rovere sto modell for denne figuren.

Like bak ham og stående, ser vi Hypatia av Alexandria ikledd en hvit robe, mens rett ved siden av henne stående med venstre fot hvilende på en marmorblokk, «hugget og polert» (jfr. den alkymiske slipestenen), holder Archytas fra Tarentum i hånden den hemmelige boken om mystisk lærdom, hvis omslag bærer fire segl…

Til slutt, ensomt fordypet i meditasjon mens han lener albuene på et marmorbord, skriver den fornemme Empedokles sin Katharmoi (modellen var ingen ringere enn Michelangelo). Han var også en Broder, men måtte til sist oppgi sitt medlemskap.

På høyre side av bildet mot den øvere delen, kan vi se skeptikeren Pyrrhus kledd i rødt, som med pekefingeren viser mot jorden – materiens rike.

Lenger ned i bildet er flere geometrikere og astronomer opptatt med sitt arbeid: Vi ser Arkimedes (Bramante satt modell for ham) som forklarer en geometrisk læresetning for flere disipler. Sirkel og passer symboliserer også det det operative håndverket – overgangen fra teoretisk kunnskap til praktisk bruk.

Zoroaster står med et sfærisk himmellegeme i hånden, mens Ptolemaios, hvis hode feilaktig bærer en kongekrone (fordi han måtte skjelnes fra kongene i dette dynasti), holder opp en jordklode. Zoroasters trekk minner oss om kardinal Bembo.

Det de uinnviete kunstkritikerne også har oppdaget, er at Rafael i dette fabelaktige freskoet ikke nølte med å male seg selv. Man kan se ham ytterst på høyre side, kledt i en hvit kappe, ved siden av sin venn Sodoma som bærer en mørkerød kappe.

Videre er mange av figurene arrangert i grupper på tre og syv. Det er også en strukturell symbolikk, hvor den arkitektoniske kuppelen bak figurene representerer kosmos, sfærene og den guddommelige geometri – alt harmonisk og tallmessig ordnet, noe som også reflekteres av bygningen i bakgrunnen: et arkitektonisk speil av filosofiens søken og høyrenessansens idealer.

Dette er, mer eller mindre, de viktigste kjennetegnene som den seriøse kunsthistorie har kunnet finne i dette berømte bilde. Men om resten - den essensielle delen, har den ikke oppdaget noe og det tilfaller de innviete å avsløre dette.

Var Rafael en Pytagoreer?

Vi har for første gang fått tillatelse til delvis å åpenbare Rafaels hemmelighet.

I hans verk foreligger det en firfoldig avsløring:

Den unge malerens tilknytning til den Pythagoreiske Orden.
Prinsippet om tradisjonell innvielse.
Intensjonen å minnes de største hemmelighetene i den egyptisk-hellenistiske tradisjon.
Erindringen om de viktigste gjenkjennelsestegnene til tradisjonelle innvielsesordener.

La oss nå nærme oss denne lærerike og velstående innhøsting av skjulte blomster.

Rafael har bevist sin innvielse ganske tydelig.

Han begynner med å male seg selv i fresken, slik at det ikke kan være noen tvil om hans sanne medlemskap. På denne måten, bevisst sin rolle i å formidle skjult viten via form og farge, fremstår han som en «moderne Hermes» som fører gammel visdom videre i ny forkledning.

I stedet for å male seg med samtidens praktfulle antrekk, viser han seg selv enkelt og beskjeden kledt i en hvite lin-robe - den obligatoriske rituelle klesdrakten til ordenen i alle deler av verden hvor den florerte og fremdeles blomstrer.

Vi skal ikke bli overrasket over at han var en innviet når vi får vite at han hadde gitt husrom i sitt hjem til en gammel pytagoreisk filosof, som han hadde valgt til sin lærer: Fabius Calvo fra Ravenna, som han samtidig var den sjenerøse verten, den oppriktige disippelen og den trofaste vennen til.

Som ytterligere bevis på sin endeløse takknemlighet overfor sin gamle initiator og kamerat, nølte ikke den unge kunstneren med å udødeliggjøre hans trekk i selve sentrum av bildet:

Hvis vi ser nærmere på Platons yndige hode, finner vi at det faktisk er den godlynte Fabius Galvos edle, skjønne, imponerende og inspirerte ansikt - arkeolog, lege, filolog og Rafaels åndelige far. Det må tilføyes at initiatoren overlevde sin yndlingselev: Syv år etter Rafaels død omkom han som martyr under angrep fra de spanske soldatene som herjet og plyndret Roma i 1527.

For ugjendrivelig å fastslå sin fullstendige kunnskap om Den Pythagoreiske Ordens hemmeligheter, fylte Rafael bildet med dens private symboler.

Noen Pythagoreiske Hint

Det er et faktum at Ordenen alltid har omfattet fire nivå av graderende studier. Disse fire trinnene av viten er tydelig markert av de fire marmortrinnene som leder opp til Platon. De blir også symbolisert ved de fire påfølgende hvelvene, som uten å være like etterfølger hverandre fra freskens bakgrunn opp til forgrunnen.

Det lengst bak, i en enkel triumfbue, har hverken dekorasjon eller symbol — for initianten som påbegynner sine filosofiske studier er ennå ukultivert og må fylle sitt sinn med nyttekunnskap.

Den andre hvelvingen bærer to søyler i sin øvre del, som minner oss om den tradisjonelle binariteten i alle esoteriske kretser.

Det tredje viser Olympens to sentrale guddommer: på venstre side, Solguden for kunstene, lyset, poesien og kjærligheten – Apollon; og på høyre side den hjelmkledte Minerva-Athene, visdommens og logikkens gudinne.

Til slutt, under det fjerde hvelvet, er de store personlighetene fra den antikke verden. Denne hvelvingen bærer en tegning som utvider den velkjente initiatoriske svastika. Midt på takhvelvet i senit, finner vi også den Hellige Blomst som essensiell dekor i våre templer også i fortid (som de gamle elusinske pediment-ruiner antyder) liksom i moderne tid. Hvilke skatter av visdom som herved antydes er utenfor hva dette enkle skriv kan formidle.

Det er også et faktum at pythagorismen rommer et mer esoterisk symbol: den hellige Tetraktys, dekaden, «den evige naturs prinsipp og opphav», som det sies i De Gyldne Vers. Dette essensielle pythagoreiske symbol er klart representert i fresco-maleriet, men - ettersom det skal være hemmelig, blir det behendig skjult.

Vi ser det ikke med en gang, men hvis vi gransker omhyggelig og lar våre øyne falle på Pythagoras og Lysis, ser vi overrekkelse av en tavle fra elev til mester, som representer en ritualisert overlevering av hemmelig kunnskap.

Tavlen i seg selv bærer pythagoreisk symbolisme – en henvisning til den tause lære, overlevert muntlig eller symbolsk. Innebefattet i dette står musikk og matematikk som mystisk vei til innsikt, hvor de harmoniske forhold (f.eks. 4:3, 3:2) speiler idéen om at kosmos er ordnet harmonisk – "Musica Universalis”, som representerer den mystiske forbindelsen mellom tall, lyd og himmellegemer.

På den nederste delen av tavlen som er plassert ved Pythagoras' føtter - der oppdager vi den hellige Tetraktys, formgitt som ti punkter i et triangel og dette er en verdifull detalj! Formålet med arrangementet er å transformere tegningen av en avrundet U til den navngjetne bokstav Y — et annet symbol som tilhører pythagoreernes essensielle hemmeligheter. Det samme gjelder kvadratet, enda et sentralt pythagoreisk symbol, som er klart representert på gulvet i Visdommens Tempel.

Man skulle nesten betrakte det som en overdrivelse om Rafael også inkluderte et annet velkjent pythagoreisk symbol - nemlig pentagrammet. Imidlertid har han i dette øyemed smakfullt kun antydet dets nærvær (og dermed også bidratt til dets subtile virkning), gjennom visse symmetriske mønstre som ikke er nedfelt ved illustrerte linjer, enskjønt de fortsatt eksisterer implisert gjennom maleriets geometriske oppbygning og struktur.

De særegne trekk ved Innvielse og Gjenkjennelsestegn

Dette uerstattelige freskoet er mer enn bare en ansamling filosofer: Rafael ønsket å fremheve tradisjonell innvielse.

På venstre side av bildet ser vi tydelig figuren av en ung neofytt som blir introdusert for sine mestere. Han er «hverken naken eller kledt» – akkurat slik en søker må være; han holder i hånden sitt filosofiske testamente, der han har nedskrevet sin livshistorie, en bekjennelse av hvem han er i sitt indre. Hans to garantister beskytter ham, ledsager ham og introduserer ham; en av dem rekker ut armen og synes å erklære: «Her er kandidaten!»

Og for at det ikke skal være noen tvil om denne betydningen, viser Rafael rett under neofytten det mest presise symbolet på innvielse: en gammel, laurbærkranset prest som leser opptakelsesformularen i en stor liturgisk bok; og kandidatens gjenfødsel er tydelig avbildet ved det lille barnet som en gammel mann holder i armene og presenterer for ham.

Dette er nettopp innvielsens umiddelbare frukt: det er et nytt liv - den ny-innviede fødes til en ny verdensanskuelse, til en åndeliggjort tilværelse.

For ubestridelig å bevise at han kjenner alle de hemmelige tegn som initierte gjennom alle tider kan gjenkjenne hverandre på, og uten hensyn til profant nærvær, har Rafael malt sine forskjellige personer mens de gjør så bestemte og nøyaktige håndtegn at de straks gjenkjennes av dem som vet om disse og til hvem de er gitt i henhold til den tradisjonelle regel: "fra mester til disippel".

Her er vi dessverre bundet av tradisjonelle løfter om konfidensialitet og kan dermed ikke avsløre dem, fordi vi da ville svikte den initiatoriske lov om taushet — men dem som er innviet i tradisjonelle esoteriske skoler, vil uten anstrengelse kunne gjenkjenne ti entydige tegn som hører inn under disse mysterieforbunds historiske hemmeligheter. Ingen profane uinnviete kan gjette eller oppdage dem, og følgelig forblir maleriets dypere betydning skjult for dem.

Den Egyptisk-Hellenistiske Tradisjon

Det er helt klart at Rafael her laget et unikt sammendrag av essensen til den tradisjonelle initiatoriske lærdom.

Som et unntaksvis eksempel kan vi nevne det binære prinsippet. Verden styres av to motvirkende og motsatte krefter. Disse to polaritetene manifesteres i det daglige liv gjennom de to kjønn, magnetens to poler, attraksjon og repulsjon, liv og død, glede og sorg, dag og natt, godt og ondt, etc.

Oldtidens vise illustrerte den kosmiske eksistens av disse to strømninger — som gjennom den geometriske Dyade (Vesica Pisces), Yang-Yin (Kina), de to Tempelsøylene Boaz & Jachin (esseniske templer), de to dadoforoi (mithraismen), katedralenes to tårn (Tempelherrenes byggekunst), tårnstøttesøylene i egyptiske templers pyloner, og ikke minst ved Apollon & Artemis; solen og månen.

Ved å nøye følge den innsikt og de lærdommer han mottok under sin innvielse, viser Rafael tilstedeværelsen av denne store kosmiske lov når han plasserer to søyler som ligner på tegnet for Gemini, høyt oppe midt mellom himmel og jord, like over den annen (naturligvis) bue eller himmelhvelving.

Denne binariteten er også symbolisert av de to store guddommene: Apollon på venstre side og Athena på den høyre.

Hvis vi forestiller oss at vi deler fresken i to like deler, ser vi overraskende hvor eksakt maleren har plassert filosofene harmonisk, enten i den aktive og solare strøm (Apollon) eller i den motsatte strømning (Athena).

Apollon vises med sin lyre. Hans grasiøse kropp lener seg forsiktig mot en søyle; han synger eller resiterer vers. Han representerer inspirasjon, poesi, innvielse. Det er under hans stråling at neofytten introduseres for det åndelige liv, at den kronede presten leser sin hellige liturgi; at Platon, Sokrates, Pythagoras og Empedokles (for bare å nevne de mest fremtredende), idealismens fedre, er plassert og bedriver arbeid eller samtaler.

På den andre siden, den passive halvdel — den av gudinnen Athena, minner den oss ikke om ånden, men om stoffet. Gudinnen er hverken naken eller delvis avdekket; tvert imot er hun hjelmkledd og bevæpnet med et spyd og et skjold. Hun symboliserer kampen for det daglige liv: sunn fornuft, det materielle, det nyttige og hverdagens nødvendige gjøremål.

Under hennes innflytelse står de reisende, matematikere, astronomer og lærde som arbeider med konkret forskning – Pyrrho som peker mot jorden, himmelens antitese og motsats, endog blindemannen som famler omkring i mørket og forgjeves søker lys. Det er også ved hennes side Diogenes sitter og fornekter alt som er opphøyd, samt Aristoteles som bringer alt tilbake til sunn fornuft og striks virkelighet.

Det er en psykologisk sannhet at det maskuline ofte ledes til sentimentalitet, lyrisk overdrivelse, blir udugelig til materielle forhold og ubevæpnet mot jordiske vanskeligheter, for snart motløs, for idealistisk og overgivende - mens på den annen side har det feminine derimot et forbausende talent for energisk å styre sin husholdning, til raskt å realisere ting, en evne til å kjempe og arbeide med mot og utholdenhet, en spontan og intuitiv mistro mot motstandere og også et virkelig talent for alt som angår pengespørsmål.

Begge deler ulike poler ved hvert kjønns-prinsipp, som hører hjemme på hver sin tilbørlige side av verkets inndeling.

Det Ydmyke Geni

Noen vil kanskje innvende: Men hvorfor plasserte Rafael, som jo var maleren, seg selv på den passive siden i stedet for på den solare side, mens han fremstilte sin initiator på Apollons aktive side?

Vi behøver bare å studere Rafaels liv for å forstå hvorfor det er slik.

Han var alltid beskjeden, sjenert, mild, selv kraftløs til tider; han ville aldri være for iøynefallende, ta den fremste plassen eller rangen; han var en idealist - utvilsomt opplyst - skjønt bundet til de mektige på Jorden, som for menneskehetens vel betrodde ham så høye oppgaver. Men han kompenserer for sin beskjedne situasjon: Sodoma var også en leid maler, og han plasserte ham ved sin side – ved å bære initiantenes hvite kappe.

På den annen side er det velkjent at mange ble tiltrukket av Rafaels sjarmerende natur og elskverdige vesen i løpet av hans liv. Han eide den sjeldne evnen til lett å vinne venner – i motsetning til Michelangelo, som var noe aggressiv, sjalu og arrogant. Rafael hadde en livlig disposisjon, var vennlig mot alle, og hele Roma sørget dypt da han døde.

Den innviete kan nettopp gjenkjennes ved slik en aura av kjærlighet som omgir ham - gjennom denne utstråling av godhet og medfølelse. Rafael var den genuine typen sensitiv og sympatisk kunstner, med rene øyne og omsluttet av en engleaktig vibrasjon.

Finnes det andre faktorer i Rafaels liv som kan bekrefte vår pytagoreiske fremstilling? Behandlet han andre initiatoriske spørsmål?

På dette kan vi også svare bekreftende.

La oss huske at han er opphav til andre direkte esoteriske verker - nemlig det lovpriste maleriet av Apollon og Marsyas, som er en av de tynnest forkledte mytene fra pytagorismen vi kjenner. Spesielt på veggene i den pytagoreiske basilikaen i Porta Maggiore, som ble oppdaget i Roma i 1917 og kan dateres tilbake til det første århundre e.v.t., er Apollon symbolet på den innviete som fordømmer den profane Marsyas som våget å utfordre ham og ble beseiret i dette sammenstøtet. Verket ble inspirert av versene til den pytagoreiske poeten Ovid, som forteller handlingen i den sjette sangen av sine Metamorfoser.

Rafael malte også den sjarmerende beretningen om Eros og Psyche, som ble udødeliggjort av pythagoreeren Plotin i hans tredje Enneade og av pytagoreeren Apuleius i hans verk Det gyldne asen.

Da den unge Rafael døde i armene på sin gamle mester, visdomselskeren Fabius Calvo, på langfredag den 6. april 1520, ble nasjonen rystet av sorg. Pave Leo X., hvis hovmodige og skarpe vesen var velkjent, brast i gråt; kardinal Bembo forfattet hans epitaf og de begravde ham i Pantheon. Så inntraff et meget underlig fenomen i Vatikanet: et jordskjelv rystet hele palasset og sprakk murene...

«Naturen,» sa Fred Berence, «forente seg dermed med folkets landesorg i Roma».

Men om den store kunstner så altfor tidlig måtte forlate denne bedrøvelige verden full av lidelser, for å nyte et høyere liv på et mer opphøyd plan hvor de vises sjeler er samlet ved de Elysiske Enger — overrekker hans udødelige Athenskolen fremdeles sitt hemmelige budskap til oss, hvis storhet tiden ikke har forminsket.

Han var virkelig ikke bare en stor kunstner, en trofast venn, en godlynt og omgjengelig mann, medlidende og sjenerøs; han har for oss vært mer enn dette:

En initiert og en Broder!

(Først publisert i 1947. Enhver form for gjengivelse av innholdet er strengt forbudt i følge opphavsretten og vil bli juridisk forfulgt, da det er eksklusivt forbeholdt og offentlig kopibeskyttet.)

:: :: :: ::