​Collegium Philosophorum

Teurgisk Framkalling av Metafysiske Tilstander

Av Fr. Philophotos​
 

Vi skal her ta for oss den generelle rammen av teurgiske og meditative teknikker for å oppnå visse mystiske tilstander. De baserer seg både på riter og meditasjonspraksis som utnytter kroppens «subtile dimensjon», samt på den postulerte homologien mellom psykologiske arketyper og kosmos' organiserende prinsipper.

::

​

Premiss

​

​Universet av metafysiske entiteter er mangfoldig (avdøde sjeler, helgener, genier, daimoner, guder, demiurgen, osv.). De kreves spesifikke tilnærmingsmåter avhengig av de religiøse eller esoteriske forutsetningene som legges til grunn (spiritisme, kristen mystikk, sufisme, buddhisme, sjamanisme, osv.).

Nyplatonsk teurgi, som er nedarvet og inspirert av pythagoreisk tradisjon, søker å gå utover sporadisk anerkjennelse av personlige veiledere og ånder, for å tilnærme seg den aller høyeste guddom (ansett som én til tross for sine mange aspekter).

Den baserer seg på meditasjonsteknikker som gjør målrettet bruk av kroppens subtile dimensjon. Gjennom ekstaser som er rike på noetisk tilførsel, utnyttes den overensstemmelse som finnes mellom psykologiske arketyper og kosmos' organiserende dynamikk.

​

Målet er å smelte sammen med det guddommelige og å skape en "kropp av lys", som kan fortsette å gi veiledning og medfølelse etter den fysiske døden. I vår tradisjon blir man da en filanthrôpotatos daïmôn - mester over sin eventuelle reinkarnasjon og etter den fysiske død dvelende i månens kule for å veilede menneskene...

Skapelsen av dette skinnende ild-aktige vesen for å oppnå guddommelig For-Ens-Het, er en langvarig prosess som involverer både Psykhe og Pneuma. Det er forøvrig IKKE det samme som de eteriske og astrale legemer som beskrives i blant annet spiritismen, metapsykologien og teosofien. [1] 

​

Å danne seg en slik metafysisk struktur gjennom transmutasjon av sjelen, tilhører et av de øverste mysterier - en hemmelighet som nesten er gått tapt. Det er riktignok mange som påstår å eie denne innsikten, men i praksis er det kun tale om psykologiske agn, selvbedrag, imitasjon, o.l. 
 

Ønsket om å bevege seg mot forening med den ALT-ENE, kan ubevisst fører oss inn i psykologiske eller åndelige domener av svært forskjellig art - disse tilstandene må både forstås og beherskes.
 

Å klargjøre teknikkene, velge den som svarer til det rette målet og som viser seg å være effektiv, overvinne hindringene som følger av menneskets mangfoldighet og lidenskaper, er alle åpenbart uhyre viktige aspekter å kjenne til og mestre.

Den som søker ekstatisk sammensmelting med det guddommelige, må forberede seg på den ønskede reisen. Denne veien krever én grunnleggende, uunngåelig konseptuell forutsetning:

At det eksisterer en subtil støtte for bevisstheten, som er til stede under inkarnasjonen og overlever den fysiske døden.

Uten denne vissheten er enhver personlig reise nytteløs.

En viktig forutsetning for å oppnå denne ønskede mystiske tilstanden, er å mestre opplevelsen av bevisstheten i den subtile kroppen, og dermed muligheten for å overskride den materielle biologiske kroppens begrensninger.

​​

 Veien innebærer derfor:

• Utvikling av et subtil støttende bærelement, "lyskroppen", som gjør det mulig å søke sammensmeltning med det guddommelige, og ofte også empatisk kjærlighet eller åndelig forbindelse med gruppens usynlige beskyttende krefter.
   

• Oppgivelse av all avhengighet av den "grove" kroppen, alt personlig begjær, all personlig spenning, ja, til og med alle individuelle bevissthetssentre.
   

• Håpet om et personlig liv i trygge omgivelser, drømmen om evig lykke i paradiset (alle religioner beskriver et paradis), Champs Elysées: De Velsignedes Øyer.

Mystisk ekstase er en dyptgripende bevissthetsendring som kjennetegnes av:

• En ubeskrivelig helhetsopplevelse, der tilgangen oppleves som et brudd med alt tidligere, og som en utvei fra en natt uten kart eller kompass.
   

• Tap av de vanlige forestillingene om tid og rom.
   

• Opplevelsen av et miljø med nesten ensartet og til tider intens lysstyrke og en bestemt farge.
   

• Et tap av objektenes materielle grenser og en spesifikk type persepsjon. (For eksempel fraværet av skygger som kastes eller på gjenstander som skimtes.)
   

• En dyptgripende endring i kroppsform.
   

• Oppgivelse av seg selv som individ, og dermed også å miste det vanebundne automatiserte egoet.
   

• En endring i verdensanskuelse og livsstil.
   

• I flere mystiske tradisjoner: en intens glede som innledes eller ledsages av et skremmende aspekt knyttet til følelsens kraft (derav faren for "umiddelbar religiøs erfaring" som Jung påpeker) og en opplevelse av total og gjennomtrengende kjærlighet, ofte i motsetning til den angstfylte "natten" som gikk forut.

Mange tradisjoner tilbyr ikke sammensmelting med den høyeste guddommelighet. Deres mål er å få tilgang til et av de formidlende feltene (avdødes sjeler, åndelige veivisere, eller de formidlende kreftene over og under [2] for å operere på en spesifikk måte: å søke informasjon om livet etter døden, individuell- eller gruppeveiledning, eller helbredelses-teknikker.

I disse tilfellene er det ikke snakk om noen virkelig mystisk ekstase - siden det ikke er noe ønske om å smelte sammen med den All-Ene - langt mindre noen teurgi.

De meditative og teurgiske metodene som er tilpasset målene i hver enkelt tradisjon, er selvsagt forskjellige fra kultur til kultur. La oss se på noen slike tradisjonelle metoder.

Teknikker
 

Kroppen plasseres i bestemte omgivelser for å skape spesifikke fysiologiske og psykologiske tilstander. Her kun noen eksempler:

– Skape tilstand av utmattelse som ofte er ekstrem (langvarige vandringer, ofte bevisst farlige, for å nå frem til et avsidesliggende sted valgt for meditasjon og tilbaketrukkethet).

– Langvarig faste. En utbredt tradisjon som skaper spesifikke fysiologiske (endringer i blodelektrolytter), psykologiske (kontroll av kroppslige ønsker, overvinne oppfatningen av tretthet) og åndelige forhold ("letthet").

– Skape uutholdelig smerte og lidelse som må kontrolleres. Noen tradisjoner mener kroppen må overvinnes ved å mestre kunstig påført lidelse (blodige piskeslag, stikkende maur på tungen osv.). Det er et medisinsk faktum at økt fysisk smerte (for eksempel under voldelig tortur) fører til at signalstoff frigjøres i blodet som har samme effekt som morfin. Kanskje dette kan bidra til å forstå den personlige søken etter slike tilstander som ofte kan ligne på patologisk atferd?

– Isolasjon fra den vanlige sosiale gruppen og innsetting i en naturlig eller kunstig kontekst, begrunnet i både psykologiske (på grensen til reell fysisk fare) og sakrale årsaker.

– Legemidler eller naturlige substanser som endrer hjernens funksjon. Dette er utbredt blant sentral- og søramerikanske folk - i motsetning til nordamerikanere som hovedsaklig bruker trommer, som er mest effektivt i tørre områder (modifisering av trommelyden). Vi kan ikke utelukke bruk av stoffer for å fremkalle en endret bevissthets-tilstand, både i Delfi for Pythia og i Eleusis for deltakerne.

– Sensorisk isolasjon, ofte inkludert immobilitet så langt det er mulig.

- Som en kontrast til disse, slik den pytagoreiske tradisjonen lærer: Skapelse av en harmonisk balanse i kroppen og optimale forhold for psykens helse i ønsket om identifikasjon med Noûs. Dette omhandlet å opprettholde en bestemt livsstil som utleves hver dag og gjennom hele livet, som inkluderte enkel føde og vegetarisme, begrenset inntak av vin [4], tilstrekkelig søvn (skjønt uten latskap), fysisk aktivitet om morgenen uten overdrivelse (og uten konkurranse eller rivalisering), samt fravær av overdrevne emosjonelle tilstander.

Ønsket og viljen [5] til å begi seg ut på reisen er to nødvendige psykologiske elementer. Men de kan ikke alene skape spenningen som hindrer tømming av tankene som følge av mental konsentrasjon - fordi også evnen til å "gi opp" (gi slipp) er helt avgjørende.

​

Stedvalget henger sammen med både formålet og de grunnleggende prinsippene:

​​​​

• Naturen på steder som er utvalgt grunnet deres tradisjonelle hellige verdi (handling gjennom sosial betingelse), deres spesifikke beliggenhet (hule, topp, nærhet til jordsprekker, kilder, spesiell skog, osv.) og/eller på grunn av deres energetiske verdi (telluriske bølger). I hvert tilfelle for hver tradisjon, er det stedets hellige betydning som vil diktere valget: opphøyelse mot den "mannlige" toppen eller tilbakevending til den "kvinnelige" bunnen (taoisme), jord eller vann, steiner og krystaller eller planter, osv. Vertikal energi (fjelltopper → himmelens energi) - Horisontal energi (forkastninger & bruddlinjer → jordens energi) - Liminal energi (kilder/grotter → porter mellom verdener). Bevissthetstilstanden endres i den grad meditasjonen varer tilstrekkelig lenge på disse spesifikke stedene (her kan nevnes den sjamanistiske tradisjonen i Nord-Amerika).
   

• Tempelet med sine egne karakteristika: spesifikk arkitektur, spesiell lyd, et presist sted som tar sikte på å skape den ønskede bevissthetstilstanden. Tempelet kan betraktes på to motstridende måter: Det er "kunstig" - en menneskelig konstruksjon basert på tilfeldige sosiokulturelle forestillinger, og bør derfor vike for naturen som er avledet av guddommelige arketyper. På den annen side, kan det betraktes som en "abstrakt" representasjon av de opprinnelige formene, tallene og de arketypiske proporsjonene som går forut for manifestasjonen av naturlige objekter. Den personlige reisen under induksjon til endret bevissthetstilstand kan føre til forskjellige områder, avhengig av de arkitektoniske og dekorative egenskapene, som for eksempel roen i det mørke interiøret fremfor lyset, dekorasjon som viser induktive symboler, eller tvert imot fraværet av referansepunkter, osv. I oldtiden foregikk en del hypnoterapi på steder der akustisk resonans, mørke, symbolsk tilgang og spesifikk religiøs mottakelse, favoriserte et bestemt visjons- og drømmefelt. [6]

Tidspunktet velges ut fra generelle forhold som er:
 

• Meteorologiske (f.eks kaldt-varmt, vått-tørt, dag-natt, morgen-kveld). [7] Fysiologiske forhold er annerledes i de aller tidligste morgentimene (rundt klokken fire) sammenlignet med om kvelden: endringer i binyrebarkhormoner på grunn av kroppens circadiske døgnrytme, hormonsvinginger, eller elektro-encefalografiske forskjeller under oppvåkning i begynnelsen eller slutten av natten.

​

• Astronomiske (f.eks. årstider, månefaser). Månens faser endrer plantenes elektrolytter og dermed også menneskets elektrolytter. Det er også korrelasjon mellom endringer i kolloidale tilstander og solflekkaktivitet.

​

• Symbolske (f.eks. fødselsdag). Mediedekningen av merkedager medfører opphøyelse av glede eller smerte som endrer betydningen av meditative induksjoner: Blant visse kristne mystikere ser vi stigmata på de antatte årsdagene for Kristi død og på kroppsområder man forestiller seg, og kulturelt lærer, er korsfestelsessted.

​

• Kulturelle (f.eks. institusjonaliserte eller kollektive). Allehelgensnatt, Katolske messer på sankthansaften, Buddhistsk Vesak-feiring, Hindudans oppført ved templers årsdager, Sufi-diktesamlinger lest under spesielle måneder, lokale åndemaneritualer (f.eks. japansk Obon).

​​

• Astrologiske (astral konfigurasjon). Astrologiske tidspunkter, planetariske sykluser og stjernetegns-konstellasjoner. Venus’ retrograde faser. Saturns 29,5-års kretsløp. m.m. 

​

Den må også være i harmoni (kairos) med meditantens tid (alder og øyeblikk). Valget av det rette øyeblikket (reell eller symbolsk alder, kroppslige og psykologiske tilstander, bestemte tider på døgnet osv.) er nøkkelfaktorer som fremmer eller hemmer den spesifikke åndelige veien til handling eller enkel mottakelighet. 

​​​

Forhåndskunnskap er ofte en hemmende faktor, fordi intellektet overtar det som skal oppleves i full "naivitet". Noen ganger kan den imidlertid gjøre det lettere å komme videre, fordi prosessen ikke bare aksepteres følelsesmessig, men også rasjonelt:

En intellektuell forståelse av universets arketypiske organisatorer og lovene som strømmer fra de intelligible [8] - fjerner litt av tilbakeholdenheten og hemningene vi føler i møte med ukjente krefter og belastende opplevelser.

​

Beherskelse av drømmelivet [9] oppnådd gjennom både fysisk og psykisk forberedelse i løpet av natten, reduserer forekomsten av 'søppeldrømmer' (utladning av individuelle spenninger fra uoppfylte ønsker, angst, osv.) og muliggjør isteden opplevelser av 'storslåtte drømmer' - der man møter arketyper, utforsker andre rom og tider, eller til og med kommer i kontakt med vesener fra den åndelige verden. 

Denne indikasjonen finnes i hele den nyplatonske tradisjonen, som aksepterer mulige drømme-åpenbaringer, men etterfulgt av refleksjon: Theôrêma etterfulgt av Mathêma (Porfyr). Forutsetningene som nevnes er: psykostase, rolig musikk, opphøyde tanker, kroppslig ro, fravær av organiske behov. [10]

Spontane opplevelser av endrede bevissthetstilstander under ut-av-kroppen-opplevelse, eller noen ganger simpelthen som følge av et liv som tillater lange perioder med ensomhet og stillhet i psykisk og kroppslig avspenning. Vedrørende ut-av-kroppen-opplevelser, så kan de utløses av sykdom, ulykker eller at man i alderdom nærmer seg død - men det skjer også spontane som oppstår uten noen spesiell kroppslig situasjon.

​

For å kunne overgi seg selv er det essensielt med tillit til gruppen, hellige bøker, og kompetansen til lederen som viser vei. Man må være viss på at hvis denne forlatelsen blir truende grunnet visse aspekter som ligger utenfor ens personlige kontroll, vil noen komme for å håndtere de uønskede fenomenene og gjenopprette balansen i kropp og sinn. 

Nesten alle isolerte mediterende beskriver angsten som overmanner dem når de blir klar over, selv bare delvis, hva som skjer med dem, uten å kunne kontrollere hvordan det utfolder seg. Veiledere i den esoteriske eller religiøse gruppen, er den som er i stand til å skape en tilbakevending til den vanlige bevissthetstilstanden når forholdene tilsier at det er nødvendig, og dermed tillate at man gir slipp uten ytterligere angst.

Teknisk Oversikt

​

Immobilitet:
 

• Vertikal ryggrad som når man sitter i kongelig faraostilling eller lotusstilling. Ryggsøylen er bindeleddet som forener jordens krefter med himmelens. Det er også stedet for kanalene med dobbel polaritet av subtil energi, som må komme sammen i en enkelt kanal: i yogatradisjonen, Ida og Pingala med Sushumna i midten, de to slangene i Hermes' Caduceus med vinger over, egypternes SMA-TAOUI. Å ligge på ryggen ("likposisjon") fører ofte til en døsig tilstand, i stedet for en mer avslappet tilstand med den ønskede endret bevissthet.
   

• Konsentrasjon på de subtile energienes baner:
   

A) Sirkulær vei (nedstigning frem og tilbake langs ryggsøylen) i grunnlaget for TaïJi, eller oppadstigende vei (oppvåkning av kundalini og oppstigning langs ryggsøylen langs de to sidekanalene og/eller den sentrale kanalen) som til slutt ender på toppen av hodeskallen. Målet er å komme ut av kroppen og gjøre slutt på kroppslige bindinger gjennom total beherskelse av subtil energi. Den må derfor stige gradvis (ikke hoppe over et trinn, ikke overse et chakra) og "dukke opp" fra toppen av hodet (bildet av lotusen med tusen kronblader).

​

B) Konsentrasjon i kroppens "sentrum": hara (to fingre under navlen), eller hjertet og kroppens sentrum. Yogier og tibetanere bringer den subtile energien i ekstremitetene til et sted to fingre under navlen. Det er her sfæren av lysenergi dannes og lysbarnet fødes og utvikler seg. Taoistene viser denne buksfæren ved å tegne sine vismenn med et overfylt underliv. [11] Den nyplatonske tradisjonen ligner den tibetanske: fra ytterpunktene mot kroppens "sentrum". Men definisjonen av dette kroppslige stedet er ikke entydig: Noen ganger omtales det som "sentrum", andre ganger som "hjertet" [12] Skal vi tenke på det som Manipura (rett under mellomgulvet) eller Anahata (rett over det, dvs. i brystkassen)? Er dette en omtrentlig måte å sentrere energien på? Skal vi tenke på det som målet for medfølelse (Anahata er et sted for medfølelse)?

​

C) Skapelsen av en energetisk sfære (lyskropp, lysbarn, skinnende kropp, ildvesen) som må utvikles i løpet av ulike meditative reiser. Det ville være en feil å tro at det er nok å sentrere energien i en lysende sfære for at lyslegemet skal utvikle seg! Det gjenstår fortsatt mye meditativt arbeid for å få bevisstheten til å bevege seg inn i denne sfæren, og for å få den til å løsrive seg fra kroppen slik at den kan utforske de mellomliggende hellige verdenene.

Bevegelse:

​

• Gruppedanser, som følger bestemte raske og/eller langsomme rytmer. [13] Rytmer (tamburiner, cymbaler) ser ut til å ha vært grunnlaget for tranceinduksjoner siden antikken: blant Dionysiske og Orfiske tradisjoner, samt til og med knyttet til kulter av modergudinnen. Sjamanistiske induksjoner benytter seg av langsomme og raske rytmer for å fremkalle og forløse transetilstanden. Dervisjdans, Gurdjieff dans, Steiners Eurytmi og Mevlevisnurring er moderne eksempler.

​​

• Ulike svaiende bevegelser (forover-bakover eller sidelengs) eller hoderotasjoner (aktivering av de halvsirkulære kanalene). Når man gjentar zikr og andre sufi-sirkulære bevegelser, stimuleres de halvsirkulære kanalene - noe som bidrar til en endret bevissthetstilstand. Rotasjon av hodet brukes noen ganger for å skape fysiologiske omstendigheter som forbedrer hukommelse og oppmerksomhet (Dr F.'s teknikk). Å svaie frem og tilbake eller fra venstre til høyre (å sitte "på et esel eller en kamel") kan også føre til endrede bevissthetstilstander. [14]

​

• Meditativ vandring (Kin-Hin-vandring).

​

Stillhet:

​

• En tilstand av sanseisolasjon (å leve i mørke og stillhet). Isolasjon i årevis på mørke, stille steder, slik tibetanske munker må gjøre, fører nesten uunngåelig til en opphevelse av kroppens romlige bevissthet og legger til rette for "ut-av-kroppen"-opplevelser. Indre stillhet som fjerner årsakene til distraksjon (slukker vandrende tanker); den ytre og indre "tomheten" (zen-teknikk).​

​​

Musikk:
 

• Vedvarende harmonier som knapt varierer, uten å skape en ekte melodi.

​

• Tradisjonell induksjonsmusikk (sosiokulturell betinging). Bønn, religiøse ritualer og meditasjon kan lette overgangen til en annen bevissthetstilstand, hvis hvert av disse elementene er assosiert med en bestemt type musikk (klingende orgelmusikk typisk for kirker, kyoto-fløyte, tibetanske trompeter, didgeridoo, osv), avhengig av hvilken kultur de brukes i.

​​

• Bestemte lyder (spesifikk resonans med visse deler av kroppen).

​

• Spesifikke rytmer (perkusjon).

​

• Intervensjon av høye lyder (bjeller, høye fløyter) mot en bakgrunn av lave lyder (tibetanske trompeter)

​

• "Sirkulære", "snurrende" lyder (tibetanske syngeboller). Overføring av preferert hørsel fra det ene øret til det andre i en organisert og kontinuerlig rekkefølge.

​

Sanger:
 

• Kor (fusjonert inn i gruppen). Gregoriansk sang, som krever at koret oppfattes som én stemme, fører til identifikasjon med gruppen og dermed bort fra egofiksering.

​

• Sanger og lyder som subjektet avgir : mantraer. Ifølge gammel gresk tradisjon må vi skille mellom lyder som kommer fra strupen og de som moduleres av munnen, uten at disse moduleringene er ord. Denne forskjellen er beskrevet av Hermes om hvordan man fremsier bønnen til Tetraktys. [15]

​

• Harmoniske lyder. (Overtoner og høyere harmonisk lyd er tilknyttet subtil energi, ved å produsere parallelle toner, slik f.eks. tibetanske munker gjør ved syngeboller og harmonisk sangteknikk, skapes forbindelse mellom øvre og nedre nivåer gjennom vibrasjon i ulike kroppsdeler.)

​

• Varighet (fra noen minutter til noen timer).

​

• Betydningen av pusten som brukes: bukpusting (diafragmatisk). 

​

• Pusten har alltid vært en viktig faktor for å komme inn i en mystisk tilstand. Den kan styres etter en presis rytme, der varigheten av lungetømmingen økes (på slutten av utåndingen). Diafragmapusting alene fører til at det skapes bestemte cerebrale rytmer i hjernen. Under selve avspenningen er pusten vanligvis regelmessig, men den kan også være sterkt redusert (tilstand av rolig ekstase og ut-av-kroppen-flukt) eller akselerert (transetilstand). Når man søker ekstase i sigøynertradisjoner, må sangen holdes ved like til den ytterste grensen for pust og fysisk motstand, noe som fremkaller en tilstand som ligger nær transe.

​

Mentalt arbeid:

• Aktiv imaginasjon (personlig eller regissert).

​

• Overgangen fra det konkrete materielle objektet til skapelsen av et bildeobjekt strippet for dets materielle egenskaper. Den Plotinske omvendelsen krever en gradvis løsrivelse fra mangfoldet, det vil si fra konkrete objekter, eventuelt gjennom forestillingsevnen (ved å plassere "objektene" i en tanke som blir stadig mer uavhengig av det aktuelle objektets egenskaper). [16]

​

• Tomhet (oppgivelse av alle tanker). Mental tomhet oppnås ofte ved utrettelig gjentakelse av mantraer, bønner eller korte påkallelser, eller ved å telle pusterytmen uten avbrytelse. Å fokusere konsentrasjonen på slike aktiviteter, som krever vedvarende uavbrutt oppmerksomhet, fører til endring i hjernens funksjon.

​

Lys:
 

• Levende ild (ildens og flammens energetiske, symbolske og hellige verdi).

​

• Mørke (for bedre konsentrasjon). En levende ild (som vokslysflamme) som skinner svakt i mørket, er utvilsomt den ideelle omgivelsen for å føres inn i en mystisk tilstand: Mørket bidrar til å forhindre distraksjon, flammen er både beskyttende og vitne om et "levende" lys. Intet kan være lenger fjernt fra et hellig meditativt mål enn elektrisk belysning.

​

• "Mellomrommet" (som antyder en overgang).

​

• Farger som er kulturelt knyttet til en symbolikk som induserer en spesifikk vei eller har en bestemt fysiologisk virkning.

​​

Luft:
 

• Røkelse (enhetsskapende duftkondisjonering, ved å betinge deltakerne gjennom felles duftopplevelse), eller til og med direkte fysiologisk stimulering. Det kan ikke utelukkes at lukten av visse typer røkelse virker direkte på nesehinnen, og dermed på hjernens cerebrale funksjoner, endog kroppslige funksjoner generelt. Det var viktig for de gamle å spesifisere hvilken røkelse som var tiltenkt hver guddommelighet.

​​

• Duftolje og parfymer av naturlig opprinnelse som ikke krever ild (ferske urter, essensielle oljer, naturlige harpikser).

​​​